Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant, forfatterne av «Partiet», vil ikke framstå som arrogante, sier de. Men selv om de innrømmer å ha gjort feil, nekter de å beklage. De hevder at boka er sann, til tross for at de beskriver hva for eksempel AUF-lederen tenker og føler, noe som de opplagt ikke kan vite.
To kan holde på en hemmelighet, hvis en av dem er død, heter det. Men selv ikke døde personer unngår de gravende journalistene. Avdøde menneskers tanker blir nådeløst avslørt. Konfrontert med hvordan dette kan være mulig, er svaret at de har «gode kilder».
I tillegg til å være lattervekkende absurd, virker svaret faktisk en smule arrogant på meg.
De komiske feilene om gråtende mennesker i en landsmøtesal, der det ikke var noe møte, fordi det ble holdt på nett, eller at Støre diskuterte Descartes på hytta, mens han i virkeligheten var i Arendal sentrum, viser jo at journalistene er noen virkelige klodrianer når det gjelder å holde styr på relativt enkle fakta.
Forfatterne har nok rett i at de får høre litt av hvert når de lover kilder anonymitet. Men mang en god historie tåler dårlig å bli grundigere undersøkt.
Hva må da leserne da tro om andre opplysninger og påstander forfatterne kommer med?
Det som likevel er lusent, er at 70 anonyme får lov til å angripe personer som ikke har fått muligheten til å forsvare seg. Angriperne kunne jo da risikere både å bli motsagt, og, verst av alt: Avslørt. Da kunne de tape karrieremuligheter og innflytelse.
Denne omsorgen for de anonyme blir derimot ikke de angrepne til del. De må tåle den negative oppmerksomheten, men får ikke vite hvor den kommer fra, og langt mindre om det er sant.
Forfatterne har nok rett i at de får høre litt av hvert når de lover kilder anonymitet. Men mang en god historie tåler dårlig å bli grundigere undersøkt.
Anonyme kilder er ikke bare anonyme. De er i tillegg ofte upålitelige og lite troverdige.
Det er dessuten grunn til å spørre om de to journalistene har skjønt at de selv kan ha blitt brukt som instrumenter i det maktspillet de gjerne vil avsløre.
Redaktøransvaret i forlaget er gjort til en vits. Forlagsredaktør Volan svarer ikke på om hun kjenner de anonyme kildene. Følgelig har hun trolig ikke noen mulighet til å ettergå forfatternes påstander og kildebruk.
Grunnlaget for at hun ikke ville bekrefte kunnskap om kilder, skulle være at det kunne ramme kildevernet. Kort etter uttalte Suvatne at flere anonyme kilder har sagt noe annet offentlig enn det de har sagt til ham. Det var kildevernet sitt, det gitt!
Med dette avslørte Suvatne at han endelig skjønte det de fleste anmeldere så med det samme: Anonyme kilder er ikke bare anonyme. De er i tillegg ofte upålitelige og lite troverdige.
Det behøver ikke bare å skyldes deres vonde vilje. De fleste av oss husker jo dårlig detaljer fra noen år tilbake, og vi blander lett sammen det vi tror vi husker med det vi har hørt fra og diskutert med andre.
Det virker som om boka er Se og hør i bokform, bare med dårligere bilder. Det er en gåte at Gyldendal vil gi ut boka på slike premisser. De unnskylder seg med at ellers ville det ikke blitt noen bok. Det hadde vært et tap norsk offentlighet kunne levd godt med.
Forlagsredaktør og forfattere argumenterer så hjelpeløst at de blir gjort til latter. Hvem kommer til å ta disse tre alvorlig etter denne fadesen?
Til slutt kan jeg røpe at jeg har opplysninger fra sikre, anonyme kilder om at Gilbrant aldri frivillig kan innrømme å ta feil, og at Suvatne ikke alltid vasker hendene etter toalettbesøk.
Jeg har informert min kone om min metodebruk, og hun sier i en kommentar at hun stoler på mine vurderinger, men at hun av hensyn til kildevernet ikke kan bekrefte om hun vet hvem kildene er.
Les mer om den omstridte Ap-boken:
Til forfatterne av boken «Partiet»: Det finnes allerede en etisk sjekkliste for sakprosa
«Partiet»-debatten: Forleggere vil diskutere sakprosaregelverk
«Partiet»-forfatter vil ikke beklage faktafeil
Bekymret for tilliten til mediene etter «Partiet»
