Etter utgivelsen av den omstridte boken Partiet ropes det nok en gang på nye etiske kjøreregler for sakprosabøker. Mange er tydeligvis ikke klar over at det allerede finnes en Etisk sjekkliste for sakprosa, som ble lansert av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) i 2020.
Der finnes det meste av det som har vært diskutert om denne boken til nå, særlig når det gjelder forholdet til kilder og ikke minst: personer som er omtalt i en bok – uten at de har fått anledning til å påvirke fortellingen om seg selv, eller for den saks skyld vet at de er omtalt før etter at boken er kommet ut.
Under arbeidet med den etiske sjekklisten for sakprosa gjennom 2019 og 2020, hadde vi flere møter med blant andre Forleggerforeningen. Etter at denne foreningen selv hadde skrinlagt to forsøk på å lage en slags «Vær-varsom-plakat» for sakprosa, var den umiddelbare tilbakemeldingen derfra: «Nå er endelig ansvaret for dette havnet på riktig side av bordet». Det vil si at forfatterne selv gjør seg ansvarlige for de nødvendige etiske vurderinger underveis i bokarbeidet.
Sjekklisten som til slutt ble resultatet, kan så brukes som diskusjonsgrunnlag sammen med forlaget.
Flere og flere sakprosabøker, ofte de mest kontroversielle, blir skrevet av journalister. De vil finne mange gjenkjennelige punkter i NFFOs etiske sjekklisten for sakprosa, særlig når det gjelder håndtering av kilder og faktagrunnlag. Som tidligere journalist og senere forfatter av flere bøker med store muligheter for å tråkke feil, oppdaget jeg likevel under arbeidet med sjekklisten at det var flere forhold jeg var mindre vant til å tenke igjennom.
Verken lover, regler, veiledere eller sjekklister er i seg selv en garanti mot dumhet, dårlig håndverk eller ditto dømmekraft.
Jeg opplever at flere av disse går lenger og dypere enn for eksempel den alminnelige forståelsen av de mer tekniske reglene om samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett i Vær-varsom-plakaten. Slike overlegninger er nødvendig fordi en bok er atskillig mer omfattende og effekten av innholdet mer vedvarende enn en enkelt avisartikkel:
• Hvordan er interessene og synspunktene til omtalte personer ivaretatt?
• Overskuer bokens kilder konsekvensene av egne uttalelser og bidrag?
• Hvilket inntrykk sitter leseren igjen med når detaljer om omtalte personer legges sammen?
• Hvordan vil omtalte personer kunne oppleve detaljopplysninger om seg selv?
• Hvordan er omtalte personer og andre berørte forberedt på publiseringen?
• Hvordan vil forfatter og forlag reagere om noe ved boken viser seg å være direkte feil?
I de mange debattene som har utspilt seg de siste dagene etter utgivelsen av Partiet, har jeg verken hørt forfatterne eller forlaget nevne et ord om hvordan de har brukt NFFOs etiske sjekkliste. Heller ikke i bokens metodekapittel Slik har vi jobbet, som forfatterne ofte har henvist til under sitt forsvar av bokens form og innhold, er det nevnt noe om at de har vært i nærheten av denne. Isteden har de åpenbart laget sin egen «etikk» der de roter seg inn i et villnis av delvis selvmotsigende vurderinger:
Mange av kildene til boken har løpt en ekstra stor risiko. Dette har de gjort fordi de i dag har sentrale posisjoner høyt i partiet, og ved at de gir detaljer og uttaler seg om personer som sitter med makt. Dette stiller ekstra store krav til kildevernet – altså at vi ikke kan fortelle hvem som har gitt oss informasjon flere passasjer i boken bygger på. En rekke kilder kunne vært åpne, men det ville på sin side svekket vernet til de mer sensitive kildene.
I denne boken er altså anonyme kilder hovedregelen – og ikke unntaket – etter at forfatterne har gjennomført 70 dybdeintervjuer, og hvorav bare fire kilder (topplederne i Arbeiderpartiet) er navngitt. Sannsynligvis er det her det hele begynne å spore av, for det forsetter:
«Den store bredden vi har i kildegrunnlaget, samt hvor sentrale kildene er, har vært avgjørende for å gå opp opplysninger og påstander. Å utfordre kildenes narrativ har også vært en naturlig kontrollmekanisme for å sikre fortellingen best mulig, og å dempe kritikk som virker urimelig satt opp mot andre kilders påstander. I tillegg har flere sentrale politikere i Ap, fra ulike deler av partiet, lest boken før den gikk i trykken, og gått god for framstillingen i den. Disse personene har også hjulpet oss med å forankre detaljer som ikke angikk dem direkte.»
Basert på et mest mulig lukket kildegrunnlag greier forfatterne til slutt å toppe metodekapitlet med en formidabel kortslutning:
«Vi er takknemlige for at så mange kilder har vært villige til å snakke med oss. Flere av dem uttrykker skuffelse og tristhet over situasjonen partiet befinner seg i. Mange av kildene har også fortalt at de stiller fordi de ønsker langt større åpenhet i Arbeiderpartiet. Det er også vårt mål med boken.»
Verken lover, regler, veiledere eller sjekklister er i seg selv en garanti mot dumhet, dårlig håndverk eller ditto dømmekraft.
I straffeloven finnes det 412 paragrafer. Meningen med alle disse er at norske borgere skal følge dem.
Likevel etterforsket politiet i fjor 298.000 lovbrudd.
Les mer om den omstridte Ap-boken:
«Partiet»-debatten: Forleggere vil diskutere sakprosaregelverk
«Partiet»-forfatter vil ikke beklage faktafeil
Bekymret for tilliten til mediene etter «Partiet»
