Denne høsten skal fungerende klima- og miljøminister Tore O. Sandvik legge fram tidenes viktigste stortingsmelding om norsk naturpolitikk.
Meldingen skal sette kursen for naturvern og arealforvaltning både på land og i havet, for bærekraftige næringer og for vårt avtrykk fra forbruk.
Utfallet av stortingsbehandlingen vil sette viktige rammer for naturpolitikken i en avgjørende tid, og det er gode grunner til å ha høye forventninger.
For det første har engasjementet for natur blant folk aldri vært sterkere. Tre av fire nordmenn mener politikere må gjøre mer for å stanse naturtapet. Nesten ni av ti vil verne og bevare 30 prosent av naturen, både på land og i havet.
Media, forskere og miljøorganisasjoner har tydelig vist fram konsekvensene av at natur bygges ned bit for bit. For mange av oss er ikke naturkrisen lenger noen fjern og akademisk trussel – den er her nå, og den handler om livsgrunnlaget og naturopplevelsene vi står i fare for å miste.
For det andre har de internasjonale forpliktelsene aldri vært strengere. Den nye stortingsmeldingen om naturpolitikken skal beskrive den norske oppfølgingen av FNs naturavtale, som ble inngått for snart to år siden i Montreal.
En skjerpet naturpolitikk vil måtte bety nye krav og begrensninger for næringer, kommuner og myndigheter.
Gjennom avtalen har Norge blant annet forpliktet seg til å verne og bevare 30 prosent av hav og land, og å restaurere 30 prosent av skadet eller ødelagt natur.
Men avtalen handler ikke bare om arealforvaltning og naturvern: Den forplikter oss også til å bruke all natur bærekraftig. Skal vi klare det, må presset på naturressursene ned. Derfor krever avtalen også at vi reduserer overforbruket som driver både natur- og klimakrisene.
For det tredje vokser kunnskapen om naturkrisen dag for dag. Internasjonalt har FNs naturpanel og FNs ressurspanel vist oss en verden der menneskers bruk av naturen truer én million arter med utryddelse, der livsgrunnlaget til mer enn tre milliarder mennesker påvirkes negativt, og der forbruket av naturressurser er tredoblet på 50 år.
Her hjemme har NRK dokumentert den ødeleggende effekten av ukontrollert nedbygging av natur. Fageksperter i Naturrisikoutvalget og Klimautvalget 2050 har vist hvordan naturtap utgjør en risiko for norske næringer, og hvordan arealbruken truer naturen som karbonlager og klimaløsning.
Enda viktigere enn høye mål er at vi får nye og mer effektive virkemidler, slik at man faktisk når de målene man har satt.
Få steder i Norge er naturkrisen bedre dokumentert eller mer merkbar enn i Oslofjorden, der tilstanden nå er så ille at både Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet tar til orde for så inngripende tiltak som fiskeforbud i store deler av fjorden.
Alt peker mot behovet for et kraftig løft i naturpolitikken når Tore O. Sandvik går opp til eksamen og legger fram regjeringens nye naturmelding. Men selv om regjeringen har lovet å gjøre klima og natur til rammen rundt all politikk, er det slett ikke sikkert at havet, fjellet og skogen kan vente seg den håndsrekningen de trenger.
En skjerpet naturpolitikk vil måtte bety nye krav og begrensninger for næringer, kommuner og myndigheter. Det er all grunn til å regne med at regjeringens forslag vil ha preg av både partipolitiske kompromisser og betydelig motstand fra den mest undervurderte maktfaktoren i norsk politikk, nemlig de mektige sektordepartementene.
Den gode nyheten er at det er slikt vi har Stortinget til å rydde opp i.
Forrige gang Stortinget diskuterte naturpolitikken i full bredde var i 2016 – etter at den blåblå regjeringen la frem meldingen «Natur for livet».
Den fikk Stortinget skjerpet på mange punkter. Det brede flertallet vedtok viktige naturpolitiske målsettinger som 10 prosent skogvern og restaurering av 15 prosent av den skadde naturen – mål som skiftende regjeringer siden har slitt med å oppfylle, fordi de reelt sett ikke er blitt prioritert høyt nok.
Selv om forventningene nå er høye til forslagene fra den rødgrønne regjeringen, bør opposisjonen gjøre seg klar til å kvesse rødblyantene denne gangen også.
Heldigvis er naturpolitikken betraktelig skjerpet i de fleste deler av det politiske landskapet de siste årene. Man kan finne ferske eksempler blant annet i Høyres nye programutkast, der det er formuleringer om å unngå utbygginger, verne natur i tråd med naturavtalen og lage en nasjonal plan for naturrestaurering.
Når politikerne nå skal opp i naturfag, kan de ikke se seg fornøyd med mindre enn toppkarakter.
Kanskje ligger det til rette for et bredt og ambisiøst naturforlik i Stortinget, slik for eksempel Naturrisikoutvalget har bedt om. Et slikt forlik må ikke bare bety at man enes om ambisiøse målsettinger for vern, restaurering og restriktiv arealforvaltning både på land og i havet. Vi må også få på plass nye mål for reduksjon i avtrykket fra produksjon og forbruk.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Enda viktigere enn høye mål er at vi får nye og mer effektive virkemidler, slik at man faktisk når de målene man har satt. Hvis politikerne skal møte forventningene fra folk flest, oppfylle internasjonale forpliktelser og styre etter kunnskapen fra forskerne, må de gå for en naturpolitikk som er sterk nok til å endre kursen vi er på.
Det er ingen liten bestilling.
Når politikerne nå skal opp i naturfag, kan de ikke se seg fornøyd med mindre enn toppkarakter.
Les også: – I fjor gikk et område like stort som Sveits tapt (+)
Les også: Oslofjorden tåler ikke flere fiskeriministre (+)
Les også: – Hvem som helst kan bli en naturhelt (+)
Les også: Er fjellreven dyr å redde? (+)
Les også kommentar: Giske har et poeng eller to om innvandring (+)
