Da jeg kom til Norge fra Brasil for over 20 år siden, ante jeg ikke hva «friluftsliv» eller «allemannsretten» var. I Campinas, den brasilianske byen med 1,3 millioner innbyggere der jeg vokste opp, var parkene små og overfylte. Og naturen ellers var noe vi så på avstand, ikke noe vi opplevde.
Å flytte til Mandal, en liten sørlandsby med rolig tempo og rikelig med natur, ble derfor en stor overgang. Det som skulle være et kort opphold for å gifte meg med mannen i mitt liv, ble plutselig til et liv i Norge, et land som nå føles som hjemme.
Mitt første ordentlige møte med norsk natur skjedde etter at vi fikk barn. Turene med barnevogn på humpete skogsstier var langt fra behagelige. Jeg var vant til asfaltlivet, å være omgitt av travle mennesker og støyende byliv, ikke høye trær og stillhet.
Jeg husker jeg følte meg overveldet av naturens nærvær, og at stillheten gjorde meg svimmel.
Jeg fikk prolaps i ryggen i 2011. Legen min anbefalte meg å gå i ulendt terreng, og det var da mitt forhold til naturen virkelig utviklet seg. Jeg klarte bare å gå litt hver dag, men de dagene jeg ikke var ute var det noe jeg savnet.
Så jeg fortsatte å oppsøke nye steder og stier. På de små turene mine oppdaget jeg at naturen ikke stiller krav til meg. Jeg kan komme som jeg er og jeg trenger ikke å ha det greit. Naturen aksepterte meg likevel.
Jeg fikk prolaps flere ganger, men fortsatte å være ute.
På de små turene mine oppdaget jeg at naturen ikke stiller krav til meg. Jeg kan komme som jeg er og jeg trenger ikke å ha det greit. Naturen aksepterte meg likevel.
I 2018 ble jeg alvorlig syk, og igjen var naturen der for meg. Denne gangen tok det litt tid før jeg forsto det. Angst og panikkanfall holdt meg innendørs i månedsvis, og igjen var det behandlerens råd som ga meg en dytt ut døra: «Prøv å eksponere deg for det som gir deg angstanfall».
Vinteren her på Sørlandet består ofte av vind, regn og storm. Det er sjelden hvit vinter. I uværet lærte jeg å håndtere angsten. I uroen fant jeg ro, og i naturen begynte jeg å sette pris på de små tingene, som å tenne bål alene og lytte til knitringen, til bålet slukker av seg selv. Disse øyeblikkene ble til egne ritualer, en tid for refleksjon og indre ro.
Den norske friluftslivskulturen har mer å by på enn fysisk aktivitet. For meg handler det like mye om å være til stede, finne ro og oppleve en dypere tilknytning til naturen.
Her ser jeg eldre som er aktive og går turer hver dag. Det er en annen kultur for friluftsliv – i kontrast til Brasil, der mange eldre tilbringer tiden innendørs eller på shoppingsentre.
Allemannsretten, som tidligere bare var et rart ord, er nå blitt livsviktig for meg. Det er retten som gir oss mulighet til å ferdes i og høste av naturen, uavhengig av hvem som eier bakken vi går på.
I Brasil var det utenkelig å gå på tur eller plukke sopp på privat grunn. Der er naturen ofte kommersialisert, en luksus, og noe folk besøker på ferie eller i helger. Ofte gjennom turer med adgangspenger og betalt guide.
Et år vi var på ferie i Brasil, dro vi til et juv-landskap. Alle stedene vi gikk var det betalt inngang og restauranter. Det var «Disneyland-versjonen» av naturen. Fullt av folk, og de fleste drar dit for å ta et fint bilde og så spise på restauranten eller shoppe souvenirer.
Her i Norge kan jeg gå fritt, uten å bekymre meg for grunneiere eller inngangsbillett. Og jeg kan høste både bær, planter og sopp av naturen.
Dette står i skarp kontrast til den norske friluftslivskulturen og allemannsretten, som gir oss frihet til å ferdes overalt. Her kan jeg gå fritt, uten å bekymre meg for grunneiere eller inngangsbillett. Og jeg kan høste både bær, planter og sopp av naturen.
Fra Brasil var jeg vant til at all sopp var giftig, men for noen år siden så jeg plutselig i sosiale medier at folk her plukket sopp. Jeg ble nysgjerrig, og begynte å søke på nettet og lese meg opp på trygge sopper uten forvekslingsarter.
Jeg begynte med piggsopp, kantarell og traktkantarell. I dag har jeg lært å kjenne over 100 arter, er nyttevekstkyndig og deler kunnskapen videre med andre.
Allemannsretten er ikke bare en frihet, det er også et ansvar. Vi må alle ta vare på naturen, respektere den og ikke etterlate oss spor.
Naturen gir meg en frihet jeg aldri har opplevd før. Jeg kan gå alene, uten at det stilles forventninger eller krav. Jeg kan bestemme hvor langt jeg vil gå, og når jeg vil stoppe.
I koronatiden merket jeg at det var flere ute i naturen enn vi som ellers pleier å være der. Jeg opplever at de fleste kjenner til ansvaret og pliktene som følger med allemannsretten, men i den perioden ble det litt mer forsøpling.
Naturen gir oss så mye, og det er vårt ansvar å ta vare på den så den er i stand til å gi – gi oss stillhet, mat, ro og spennende møter med ville dyr. Med andre ord; fantastiske naturopplevelser.
Naturen gir meg en frihet jeg aldri har opplevd før. Jeg kan gå alene, uten at det stilles forventninger eller krav. Jeg kan bestemme hvor langt jeg vil gå, og når jeg vil stoppe.
Ser jeg noe fint, kan jeg stoppe og ta et bilde, og blir jeg sulten tar jeg en matpause. Det kreves ikke at jeg må nå en topp til en viss tid. Det er ingen som dømmer meg for å ta det med ro.
Hadde det ikke vært for naturen og retten vi har til å bruke den, hadde jeg kanskje vært på et veldig dårlig sted fortsatt. Jeg har fortsatt dårlig helse og er kronisk syk, men naturen har gitt meg livet tilbake.
Jeg skal fortsette å bruke den, og ta vare på den, for alt den er verdt.
Les også: Vil skyte tolv ulver (+)
Les også: Lager penger av stoffer som kan skade helsa og naturen (+)
Les også: Utforsk ditt nærmeste ferieland – på to hjul (+)
Les også: Vinduene våre dreper fugler i hopetall (+)
