I etterkant av 22. juli-terroren, oppfordret Jens Stoltenberg oss til å møte hat med mer åpenhet, kjærlighet og demokrati. I dag er vi en del av et samfunn der disse verdiene ikke bare er truet, men til tider fullstendig tilsidesatt.
I stedet for et åpent og inkluderende debattklima, har vi fått et samfunn der sosiale medier og redaktørstyrte medier fungerer som en offentlig gapestokk, hvor personer dømmes nådeløst, uavhengig av om de har begått lovbrudd eller ikke.
Den siste kjente personen som har blitt utsatt for medienes og sosiale mediers ekstreme påkjenning, er Marius Borg Høiby. I hans tilfelle har den offentlige fordømmelsen blitt fordelt over mer enn 2300 artikler bare i løpet av august måned, og gapestokken i sosiale medier har vært særdeles brutal.
Dobbelstraffen kan være uutholdelig og i verste fall fatal.
Men Høiby er på ingen måte alene. Tidligere har både Atle Antonsen og Bernt Hulsker stått i lignende stormer, der pressen og sosiale medier har kjørt en nådeløs kampanje mot dem.
Denne typen offentlig gapestokk setter både deres personlige og mentale helse i fare, og illustrerer hvordan kanselleringskulturen har blitt en destruktiv kraft i samfunnet vårt.
Medienes behov for å kapitalisere på sensasjonelle overskrifter, og opprettholde et brutalt debattklima, forsterker denne problematikken.
Les også: Nesten 1000 artikler om Høiby på to uker
Når mediedekningen og sosiale medier intensiverer offentlig fordømmelse, øker det følelsen av skam og sårbarhet blant de som står i stormen. Og her er menn spesielt utsatt. Av de 693 registrerte selvmordene i 2023, var 492 menn. Denne risikoen forverres ytterligere når mediene bevisst fragmenterer nyhetssaker for å holde saken i offentlighetens lys lengre, noe som gir høyere klikk og flere sidevisninger.
Vi må erkjenne farene ved å opprettholde en slik kultur, hvor individets verdighet ofres for sensasjonens skyld.
Kanselleringskulturen har blitt en destruktiv kraft i samfunnet vårt.
Dette er tydelig i dekningen av Marius Borg Høiby og andre tilfeller før ham. De blir ikke bare dømt i offentligheten, men også straffet utover det rettssystemet eventuelt måtte pålegge dem.
Denne dobbelstraffen kan være uutholdelig og i verste fall fatal.
Kanselleringskulturen handler ikke bare om å rette opp feil, men om å undertrykke stemmer og jage bort personer fra offentligheten, uavhengig av om de faktisk har gjort noe kriminelt.
For å snu denne utviklingen, må vi kreve mer ansvarlighet fra mediene og fra oss selv som brukere av sosiale medier. Mediene må besinne seg og vi som samfunn må bli mer bevisste på hvordan vi bruker vår stemme.
Algoritmene som driver polariseringen må rettes mot å fremme dialog, ikke konflikt.
Og viktigst av alt, vi må huske på de menneskene som blir rammet av den offentlige gapestokken. De er mer enn en nyhetssak; de er individer som fortjener respekt og ikke å bli behandlet som fritt vilt.
I en tid hvor ytringsfriheten står på spill, må vi alle spørre oss selv: Bygger vi opp eller bryter vi ned vårt samfunn med måten vi deltar i debatten?
Vi har alle et ansvar for å fremme et debattklima som ikke bare er rettferdig, men også humant.
Det er på overtid å gjenoppta Stoltenbergs oppfordring om mer åpenhet, kjærlighet og demokrati, og ikke la den offentlige gapestokken definere hvem vi er som samfunn.
Les også: Abid Raja må slutte å preke på vegne av norsk-muslimer
Les også: Simen Velle – antidemokratisk eller bare naiv?
Les også: En mangfoldsrådgivers bekjennelse
