Jeg respekterer Abid Rajas og Nadia Akhtars kamp for deres kjærlighet, deres historie er rørende, full av turbulens og følelser, men dog, det er ikke en historie og en kamp som verken representerer eller definerer det store flertallet i det norsk-muslimske miljøet.
At Abid har hatt en tøff oppvekst og kommer fra en svært konservativ familie, betyr nødvendigvis ikke at vi andre som også er født og oppvokst her, har hatt det like tøft og strengt under oppveksten.
Jeg støtter at Abid Raja retter søkelyset mot temaer som angår forhold knyttet til ungdommer med norsk-muslimsk bakgrunn, men det må være saklig og tuftet på fakta og forskning, ikke på basis av sine egne erfaringer og noen tilfeldige samtaler.
Abid har lenge vært DEN muslimske stemmen som har representert norske-muslimer (før hans politiske karriere), men han må nå slutte å preke på vegne av det store flertallet, og tro at han sitter med en definisjonsmakt på basis av hans kamp for sin kjærlighet.
Jeg forstår at mange med muslimsk bakgrunn har reagert kraftig på Abid Rajas siste kronikk i Aftenposten «hvordan skal vi klare å leve sammen», der han bruker en stigmatiserende og generaliserende tonen, hvor enhver norsk-muslim portretteres som en stor trussel for vår sameksistent.
For meg er teksten ingenting annet et PR-stunt, eller en reklame for hans nye bok «vår ære og vår frykt», samtidig som jeg er av den oppfatning at Abid Raja ytrer sine meninger ut ifra i hvilken retning vinden blåser akkurat da.
I mars i år var Abid Raja ute i Aftenposten med en tekst i forbindelse med ramadanbelysning i Oslo, hvor han roste og skrev positivt om vår sameksistens.
Han skrev så fint om «den bitte lille fantastiske oasen av et paradis vi lever i», og at Oslo med dette hadde vist «hvor langt vi har kommet».
Det er ikke rart at mange blir utsatt for etnisk diskriminering i samfunnet når populistiske og løse påstander får komme til uttrykk av rikspolitikere som Abid.
Derfor er det svært overraskende og underlig at han har skiftet mening på bare noen få måneder?
Kanskje det nå gjelder å være mest streng overfor innvandrerbefolkning i lys av debatten om ungdomskriminaliteten?
En kritikk må også rettes til Aftenpostens redaksjon som lar en rikspolitiker få uttrykt sine meninger som ikke er tuftet på fakta eller forskning, kun på basis av vedkommendes egne erfaringer.
Hvordan kan Raja stadfeste at på skoler der over 70 % av elevene har en flerkulturell bakgrunn, vil de ha større sannsynlighet for utøvelse av sosialkontroll og en konservativ tolkning av islam, samt belegg for at det store flertallet av norsk-muslimske ungdommer ikke vil klare å integrere seg i det norske samfunnet?
Nordiske studier har vist at vist at minoritetsforeldre oftere enn majoritetsforeldre legger begrensninger på ungdom, men at dette forårsakes av flere forhold enn kun religiøs overbevisning alene, som eksempelvis etablerte kulturelle normer, sosioøkonomiske forhold og svak integrering (kort botid og svak arbeidsmarkedstilknytning).
Et annet forskningsprosjekt viste at selv om religion er svært viktig for muslimsk ungdom med innvandrerbakgrunn i Norge, ser forskere klare tegn til at religionen i større grad blir en privatsak. Forkningen viste også at at de er mer tolerante for andre livssyn, og at de går også i en mer liberal retning når det gjelder kjønnslikestilling og aksept for homofili.
Det er ikke rart at mange med en flerkulturell bakgrunn blir utsatt for etnisk diskriminering i samfunnet når populistiske og løse påstander får komme til uttrykk av rikspolitikere som Abid.
Slike utspill bringer ikke oss nærmere, det bidrar kun til splittelse, det motsatte av det Abid selv har ønsket.
Les også: Abid Raja treffer en nerve
Les også: Vi ser økende fiendtlighet mot etnisk norske elever
