«Det skal lønne seg å jobbe», sier politikerne. «Alle som kan jobbe skal jobbe», sier politikerne. «Syke skal bruke restarbeidsevnen sin», sier politikerne.
Det er ikke egentlig noe å være enig eller uenig i. Det lønner seg rent faktisk å jobbe. Å være syk er hverken attraktivt eller lønnsomt. En kropp som svikter, redusert inntekt og færre valgmuligheter er ikke gjevt. Vi skulle heller vært friske, men det er ikke et valg. Og nei; det er ikke lett å få uføretrygd.
Dersom man mener at vi mennesker med kjent sykdom eller funksjonsnedsettelser skal bruke restarbeidsevnen vår og jobbe så mye vi kan, må de som har makt til å gjøre noe ansvarliggjøres. Det hjelper ikke å bebreide syke for at vi ikke jobber, eller ikke jobber nok, når vi ikke får innpass eller presses ut.
Politikerne burde gjøre alt de kan for at det skal være så enkelt og trygt som mulig for oss som er syke å komme i arbeid og fungere i jobben. Det lønner seg for oss og samfunnet. Dessverre er vi mange som opplever at det er hverken enkelt eller trygt.
Arbeidsmiljøloven skal sikre et helsefremmende arbeidsmiljø, legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet, og sikre inkludering (lovens §1-1). Det er formuleringer om å forebygge skader og sykdommer, ikke utsette arbeidstakerne for uheldige fysiske eller psykiske belastninger (§4-1), og om at det skal tas hensyn til den enkeltes arbeidsevne og forutsetninger (§4-2).
I likestillings- og diskrimineringsloven står det om å hindre diskriminering på grunn av blant annet funksjonsnedsettelse og at dette arbeidet omfatter blant annet lønns- og arbeidsvilkår, tilrettelegging og mulighet for å kombinere arbeid og familieliv (§26).
Dette burde tilsi at også vi som er syke har en plass i arbeidslivet og ikke skal risikere å bli sykere av å være der. Virkeligheten er dessverre en annen.
Jeg står nå i det jeg opplever som svært belastende: Arbeidsgiveren gambler med helsa mi.
Mange som strever med helsa trenger tilrettelegging for å fungere i jobb og på den aktuelle arbeidsplassen. Alle arbeidstakere har rett på tilrettelegging, og arbeidstakere med redusert arbeidsevne har rett på særskilt tilrettelegging, ifølge arbeidsmiljøloven (§4-6). Også likestillings- og diskrimineringsloven slår dette fast (§22).
Hva gjør man når arbeidsgiver ikke inkluderer og tilrettelegger? Vi snakker om syke arbeidstakere som prøver å holde seg i jobb. Å måtte kjempe for tilrettelegging burde være unødvendig og er en tilleggsbelastning. For noen ender mangelfull tilrettelegging med økt uføregrad og redusert inntekt. I verste fall blir man skjøvet ut av arbeidslivet. Det er urettferdig og sløsing med ressurser.
Plikten til å tilrettelegge er ikke valgfri. Formuleringa i arbeidsmiljøloven er en såkalt «skal-formulering». Det skal være slik. Plikten er omfattende: Arbeidsgiver skal tilrettelegge for arbeidstaker «så langt det er mulig», og arbeidstaker skal «fortrinnsvis gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid» (§4-6).
På det verste kunne jeg knapt gå ut fordi jeg måtte så ofte på do. Jeg blacka ut av smerter, jeg bæsja på meg på vei hjem fra butikken.
Hvorfor møter da så mange motstand? Og hvorfor gjør ikke politikerne noe med det? Hvordan kan man si til syke mennesker at vi skal bruke restarbeidsevnen vår og samtidig ikke si til arbeidsgiverne at de må ansette, inkludere og tilrettelegge for oss?
Selv har jeg Crohns sykdom, en kronisk lidelse som gir betennelse i fordøyelsesapparatet. Jeg er alvorlig rammet, har måttet fjerne hele tykktarmen og har det som kalles utlagt tarm. I tillegg har jeg flere følgetilstander. Hyppig behov for toalettbesøk, dårlig søvn, fatigue (sykelig utmattelse) og hjernetåke preger hverdagen.
Jeg har en funksjonsnedsettelse og redusert arbeidsevne. Jeg har behov for og rett på særskilt tilrettelegging – for å fungere fra dag til dag og for ikke å bli sykere.
For at jeg skal holde meg frisk og kunne fortsette å jobbe, er lengre hvileperioder viktigst.
Dette er dokumentert overfor Nav, som har innvilget halv uføretrygd, og overfor arbeidsgiver. Men min arbeidsgiver vil ikke gi meg den viktigste tilrettelegginga: Sammenhengende hvile den delen av uka jeg ikke jobber. Istedenfor er arbeidsdagene mine fordelt utover uka, og fridagene delt opp.
Tonje Brenna; som minister fra Arbeiderpartiet burde du passe bedre på arbeiderne. Også oss som er syke.
Framfor å lytte til hva legene og jeg selv sier og jobbe helsefremmende, vil arbeidsgiver teste hva jeg tåler. Det er høyt spill, med helsa mi som innsats.
For det er ikke sikkert det er mulig å snu utviklinga dersom sykdommen utløses på nytt. I verste fall må jeg fjerne mer tarm. Til tross for at arbeidsmiljøloven sier at man skal forebygge sykdom, tar arbeidsgiver risiko på mine vegne. Det er jeg som må ta konsekvensene om risikoen slår ut.
Jeg gruer meg til å gå på jobb til en arbeidsgiver som spiller russisk rulett med helsa mi. Til aldri egentlig å ha fri fordi jeg aldri kommer tilstrekkelig ovenpå til å kunne bruke de dagene jeg ikke jobber slik jeg ønsker. Til ikke å ha noe familieliv fordi jeg ikke har overskudd til å delta i det.
---
Arbeidsgivers kommentar
Arbeidsgiver har fått fremlagt kritikken fra innleggsforfatter, og svarer dette: «Det er trist å høre at hun har opplevd det slik. Jeg kan ikke uttale meg om en ansatts opplevelser i media, men generelt kan jeg si at vi er opptatt av å tilrettelegge for helsesituasjonen til våre ansatte. Vi forsøker å tilpasse så godt vi kan i samarbeid med ansatte, og vi følger loven.»
---
Jeg gruer meg til kanskje å bli syk igjen. Forrige gang sykdommen var aktiv hadde jeg diaré i fem år – fra juni 2011 til tykktarmen min ble fjerna i august 2016. På det verste kunne jeg knapt gå ut fordi jeg måtte så ofte på do. Jeg blacka ut av smerter, jeg bæsja på meg på vei hjem fra butikken. Den eneste maten jeg tålte, var ihjelkokt pasta og ris.
Dette synes sjefene mine det er OK å risikere at jeg må oppleve på nytt. Loven sier at arbeidsgiver skal forebygge sykdom og ikke utsette meg for uheldige belastninger. Likevel står jeg nå i det jeg opplever som svært belastende: Arbeidsgiver gambler med helsa mi.
Tonje Brenna, arbeids- og inkluderingsminister: Nøkkelen til å få flere syke i jobb er arbeidsgiverne. De har plikt til å inkludere og tilrettelegge. Vi som er syke kan ikke velge bort den dårlige helsa vår eller fungere på en annen måte enn vi gjør.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
I stedet for å snakke om at syke må jobbe det vi kan, må du snakke om at arbeidsgiverne må gjøre det mulig. Skal man ha syke mennesker i jobb må man akseptere at det krever spesielle hensyn – og faktisk ta de hensynene.
Loven må skjerpes. Manglende tilrettelegging må ha konsekvenser for arbeidsgiverne. Det kan ikke være slik i et samfunn med målsetting om at også syke skal jobbe, at det er den syke som får ansvaret og som må bære den økonomiske byrden når vi skvises ut.
Som minister fra Arbeiderpartiet burde du passe bedre på arbeiderne. Også oss som er syke.
Les også kommentar: Man bør ikke bli fattig av å være alvorlig syk
Les også: Sykepleier Gro kan se langt etter yrkesskadeerstatning (+)
Les også: Det er på tide å sikre at Østlandet har et transporttilbud som fungerer
Les også: Heldigvis spør ingen hvor mye bibliotekar jeg er (+)
Les også kommentar: Vi skal alle dø en dag. Alle andre dager kan vi søke trøst hos Kris Kristofferson (+)
Les også: Gi oss sekstimersdag og noe å tro på, skriver Linn Stalsberg
