Det finnes en sang av Kris Kristofferson som gjør meg rørt hver eneste gang jeg hører på den. Det er ikke en av hans beste, verken melodien eller produksjonen er egentlig særlig bra. Teksten er også en av hans svakeste, helt uten nyansene som preger mange av de beste øyeblikkene hans.
Likevel: Hver gang jeg hører Kris Kristofferson synge «aint it just like a human. Here comes that rainbow again», med et over the top lydbilde i bakgrunnen og en sentimental patos jeg i andre situasjoner ville ha skammet meg over, kjenner jeg at det trykker i brystet og at øynene begynner å renne. Det er så veldig nært, så helt inne i kjernen av hvor gode vi mennesker faktisk kan være med hverandre, at jeg ikke klarer å holde det tilbake.
Gitaren var ustemt og stemmen svak. Men det fungerte likevel.
Jeg hørte sangen igjen nå, og denne gangen gråt jeg åpenlyst, i full offentlighet på en bar i Oslo. Kris Kristofferson døde i helga. Jeg kommer til å savne ham.
Kristofferson har skrevet så mange av de aller fineste sangene vi har. Det er selvsagt «Me and Bobby McGee», om hvordan jeg-personen lar henne, kvinnen som gir hans liv spenning og mening, forsvinne somewhere near Salinas, og sitter ensom og alene igjen. Frihet er bare et annet ord for at du ikke har mer å miste, synger Kristofferson, og det har han jo rett i.
Janis Joplin gjorde sangen til en stor hit. Men ingen synger den finere enn Kris Kristofferson selv, på debutplata fra 1970. Selv er jeg likevel enda mer svak for «Casey’s Last Ride», litt på grunn av den fantastiske bassgangen som bare ytes rettferdighet på vinyl og dessverre forsvinner i de digitale versjonene, men mest på grunn av teksten. Eller: på grunn av følelsen. Kris Kristofferson synger så fint om den utslåtte Casey, med så stort hjerterom, at det er som om en bedre verden allerede finnes om vi bare er villige til å søke trøst og hjelp i hverandre. Casey er, som de fleste mennene Kristofferson synger om, en outsider, en ensom mann som søker trøst. Det er ikke lett å være Casey, men jeg klarer ikke synes skikkelig synd på ham, for han har Kris Kristofferson på sin side, på ekte, og hva mer kan et menneske ønske seg?
Les også: Kris Kristofferson er død: Noen minner fra de gode tidene
Det er tøffe tider. Krig, elendighet, dyrtid og høye renter. Men slik har det jo alltid vært, vi lever noen små skritt fra avgrunnen, og plutselig åpner den seg. Da hjelper det å sette på Kris Kristoffersons «Help Me Make it Trough the Night» og føle at man ikke er den eneste som trenger trøst, varme og omsorg fra et annet menneske. Eller «Sunday Morning Coming Down», der fortelleren våkner i bakrus og tar på seg sin reneste skitne skjorte og kommer seg ut på gata og røyker sin sigarett og det er bunnløs sorg og han bare vil ruse seg, men kirkeklokkene kimer og en ung gutt sparker på en boks og verden går videre.
Denne nærheten, denne helt nakne kjærligheten til oss mennesker som er så feilbarlige og som alle skal dø alene, er det jeg elsker med Kris Kristofferson. På sitt beste synger han mye bedre enn sitt rykte, og melodiene er helt der oppe og nikker med John og Paul, eller med Dylan. Kris Kristofferson er en stor og undervurdert artist. Men det er først og fremst mennesket Kristofferson, slik jeg tror han var, slik jeg trenger at han må ha vært, jeg søker varme fra på en dårlig dag.
Han som solgte sjelen sin til djevelen og ikke fikk noe igjen for transaksjonen, men som i det minste drakk djevelens øl uten å betale for den. Eller han som vet at han kan være både god og ond på en og samme tid. Som sliter med sin Silver-tongued Devil, som han må leve med til han dør. Eller den politiske Kristofferson, som synger så indignert om USAs oppførsel i bakgården de kaller The Americas. Den sterke sangen og plata «Border Lord», og innsatsen for Nicaragua og engasjementet for mange av verdens utslåtte.
Les også: Når verda rundt oss forvitrar
Det sies gjerne at hjertet befinner seg på venstre side. Det fremste beviset på at det stemmer, er Kris Kristofferson. Eller: Var, og jeg merker når jeg skriver om ham i preteritum at jeg savner ham. Det trykker i brystet igjen.
Jeg tror ikke Kris Kristofferson analyserte eller vurderte så veldig dypt. Han bare var. Og han var, tror jeg, han høres i alle fall ut som det i sangene, noe så fantastisk som et skikkelig menneske.
Da spiller det ingen rolle at han fremsto nesten hjelpeløs på scenen den siste gangen jeg så ham, i Oslo Konserthus for rundt ti år siden. Gitaren var ustemt og stemmen svak, men inderligheten var den samme. Det kunne ha blitt pinlig, en gammel mann som ikke lenger klarte å framføre livsverket sitt, men det ble vakkert. Min venn Anders og jeg har ledd mye av opptaket Anders gjorde på telefonen sin av «Just the Other Side of Nowhere» når vi har hørt på det i ettertid. Det er virkelig ikke bra. Men det fungerte, for det var jo Kris Kristofferson. Der og da, på scenen. Mer kan vi ikke be om.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Jeg møtte Kris Kristofferson én gang, før en konsert i Bergen. Jeg intervjuet ham for Klassekampen, og han var eksplisitt politisk og mente at George Bush og krigene i Irak og Afghanistan gjorde USA til de nye nazistene. Intet mindre. (Som sagt: Jeg tror ikke vi skal overvurdere den politiske tenkeren Kristofferson). Det ble selvsagt tittelen på teksten.
Det er likevel noe annet jeg husker best i dag, mer enn 20 år senere. Min venn Ivar var med som fotograf. Både han og jeg var tydelige i vår sak: Det finnes ingen bedre versjon av «Me and Bobby McGee» enn Kristoffersons egen originalinnspilling. Selv holdt han en knapp på Janis Joplins versjon. Han ble genuint glad da vi var uenige.
Jeg minnes Kris Kristofferson slik, som den store stjerna som ydmykt lot seg røre av at to unge menn var tydelige på at ingen synger Kris Kristofferson bedre enn Kris Kristofferson selv. Det var så menneskelig. Here Comes that Rainbow Again.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Hvis Israels mål er sikkerhet, har de valgt en dødslinje
Les også: Gi oss sekstimersdag og noe å tro på, skriver Linn Stalsberg
