Regjeringen setter ned et utvalg som skal se på hvorfor det norske folk føder så få barn.
I en verden med rekordmange mennesker på flukt skulle man tro denne mangelen på borgere kunne løses på annet vis enn at nordmenn føder flere babyer, men la oss akseptere premisset en stund.
La oss tenke oss at unge foreldre egentlig ønsker flere barn, men opplever at de ikke kan? I så fall er det noe i samfunnet som kanskje burde rokeres om på, noe som er usunt og ugreit, uavhengig av antall barn folk får. Dette kan fortelle oss noe om fritid, omsorgsevne for andre og arbeidslivet av i dag. Med andre ord: Det kan si oss noe politisk om det vi kjenner under det litt vage begrepet «tidsklemme». Det at kravene i det lønnede arbeidslivet, og kravene i det ulønnede hus- og omsorgsarbeidet, ikke alltid går så greit i hop. Fint med billigere SFO, men ikke hvis problemet er at du savner tid med barnet ditt.
Man bør finne ut hva spørsmålet er, før man lanserer svaret. Her ligger utvalgets utfordring, for tenk om svaret ligger der ingen politiker ønsker å gå: Å korte ned på normalarbeidsdagen. At vi bør jobbe mindre, ikke mer. Å jobbe mer har blitt sangen om vår tid, en plagsom hit vi aldri får ut av hodet, fordi det synges fra nesten hele det tverrpolitiske spekteret i samlet kor, hele tiden. Og oppi dette skal vi få flere barn?
Kvinnene ville arbeide, men også ha tid til hjem, barn og egne interesser.
Det kan være at unge i dag ikke ønsker flere barn og er frie til å velge seg 1,4 av dem. Men det kan også være at de færreste av oss har så mange valg som vi tror. Hva om svaret på manglende barnefødsler ligger begravet i den aller dypeste strukturen i vår tid? I den konkurransedrevne, markedsvendte, individualiserte varianten av kapitalismen vi kjenner som nyliberalismen? For den tvinger oss også til å vende blikket fremover: Mot nedskjæringer i velferdsstaten og ødeleggelser av naturen. Dette er en form for kollektiv tidsklemme: Det haster å redde begge deler. Stressede folk øker ikke omsorgsansvaret hjemme med flere barn å passe på når man samtidig må passe på at verden ikke går utfor stupet der ute.
Når begynner egentlig en historie? Det er få ting i denne verden som skjer «plutselig» og helt av seg selv som fra intet.
Det gjelder nok også den plutselige (!) debatten om synkende fødselstall i Norge.
Veksten i mødres yrkesaktivitet i vår del av verden ble aldri fulgt opp av kortere normalarbeidsdag eller nedgang i yrkesaktiviteten blant fedre, slik mange håpet og trodde. Feminismen har i stor grad utfoldet seg på kapitalismens premisser, selv om det motsatte var utgangspunktet for mange av 70-tallsaktivistene. Kravet om seks timers arbeidsdag ble derfor en selvfølge for deler av kvinnekampen. Kvinnene ville arbeide, men også ha tid til hjem, barn og egne interesser. Det samme, antok man, ønsket mennene.
Til slutt kom mange fagforeninger med på laget. For eksempel uttalte fagforeningen Handel og Kontor Bodø på LO-kongressen i 1981: Enhver med omsorgsforpliktelser vet at åtte timers arbeidsdag er altfor mye.
Les også: Syke holdninger til sykefravær, skriver Kjell Werner
Men, i stedet for å endre arbeidslivet slik at omsorg og jobb kunne kombineres for alle kjønn, endte alle kjønn opp med å konkurrere med hverandre på det vi i dag kjenner som arbeidsmarkedet. Det er vi som skal tilpasse oss det, ikke motsatt.
I år er det 20 år siden vi lærte ordet «tidsklemme» i Norge. I forskningen var det kjent som en hjem/jobb-balanse, eventuelt ubalanse, men i 2004 traff denne klemma debatter utenfor akademia, etter at toinntektsfamilien begynte å bli en norm i Norge i løpet av 90-tallet.
Riktignok med mange kvinner i ulike deltidsbrøker, men det var uansett ikke lenger en husmor hjemme som gjorde hus- og omsorgsarbeid. Året før, i 2003, kom den store barnehagereformen, som skulle sikre utbygging av barnehager gjennom likebehandling av offentlige og private barnehager.
Tidsklemmedebatten startet da en kvinne skrev til psykolog Sissel Gran, i hennes daværende spalte i Aftenposten: «Jeg trodde jeg kunne fortsette som før. Jobbe mye, ha et sosialt liv, utvikle meg faglig. Og at mannen min og jeg skulle dele 50/50 på foreldrejobben, selvsagt. Det er dette vi er blitt tutet ørene fulle med. (…) Det er jo en kjempebløff».
Gran skrev at hun fikk vondt av disse unge kvinnene som skammet seg sånn over at de ikke fikk til livene sine: «Jentene føler seg som utakknemlige krek som har absolutt alt, inkludert likestilling, men sutrer likevel. (…) De har flotte jobber, men ønsker seg bare bort».
Les også: Snart har tre millioner av oss aldri fått si sin mening. Når skal det moderne Norge få ta stilling til Europa? spør Lars West Johnsen
Nå skulle vi være glade og takknemlige. Det var vi også. Men det gikk fort i svingene, i seiersrus kan man bli blind for uheldige bivirkninger, og den store saken som ble tapt, var at vi ikke innførte sekstimers arbeidsdag sammen med barnehagereform. Ikke minst av hensyn til barna og de ansatte i barnehagen. Plutselig var et års alder den perfekte alder for barnehagestart, merkelig sammenfallende med lengden på foreldrepermisjonen, og 8–9 timer i barnehage var også en perfekt tid å oppholde seg der. Ikke så merkelig likevel,
I dag, snart en generasjon etter debatten i 2004, består tidsklemma fremdeles, bare med rådyre boliger, renteøkninger, krig, klimakrise, post-pandemi og dyrtid på kjøpet når de unge i dag skal lage sine varianter av familieliv.
Jeg mistenker at skal vi forstå fallende fødselstall, må vi se på samfunnsstrukturen som kom før oss og det manglende håpet og den vaklende troen på verdenen som ligger foran oss. Vi trenger noe å tro på og glede oss til for å ville ha barn. Gi oss sekstimersdagen, og sett omsorg øverst på politisk dagsorden. Da kan mye fint komme til å skje.
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: Ettåringer bindes fast, én voksen med 35 barn, ansatte i tårer (+)
Les også: Filosof med bok om at vi alle er dumme og idioter (+)
Les også: – Utleier ønsket en som kunne hente barna i barnehagen
