Det er sensitivt å si at Israel har et apartheidregime som undertrykker og dominerer det palestinske folk. Landets regjering anser nemlig selv faglig funderte anklager om apartheid som antisemittiske. Regjeringen kaller dem for «antisemittisme i ny drakt». Til forskjell fra klassisk antisemittisme, som vi vet godt hva er.
Denne språkbruken er dårlig skjult politisk retorikk. Det er påfallende hvor ofte representanter for Israels regjering stempler personer, institusjoner og stater som antisemitter.

Den ene dagen er det dommerne ved Den Internasjonale Domstol, den neste hovedanklageren ved Den Internasjonale Straffedomstol, den tredje medlemmene av FNs generalforsamling, den fjerde en norsk statsråd eller den norske regjering, og så videre. Israel stokker kortene i et bevisst forsøk på å kneble og manipulere saklig kritikk av eget regime.
Det foreligger solid dokumentasjon på israelsk apartheid, men landets regjering beskylder kildene for å ha antisemittiske hensikter. Det er for å unngå å måtte svare på dokumentasjonen, og fradømme den dens legitimitet og troverdighet.
Problemet for regjeringen er at den møter seg selv i døren. For både avvisning av antisemittisme og avvisning av apartheid skjer folkerettslig med grunnlag i det samme regelverket: FN-pakten, Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948) og rasediskrimineringskonvensjonen (1965). Forbudene mot rasediskriminering, segregering og apartheid er hjemlet i samme konvensjon, altså rasediskrimineringskonvensjonen, som Israel er forpliktet av. Forbudene må anvendes upartisk, også av Israel. Konvensjonens bestemmelser, herunder også apartheidforbudet, gir ikke rom for unntak.
Israel stokker kortene i et bevisst forsøk på å kneble og manipulere saklig kritikk av eget regime.
Verken Israel eller andre stater kan legge vekt på én del av konvensjonen og ikke en annen, noe uavhengige FN-eksperter har påpekt. I det hele tatt gir ikke folkeretten Israel særrettigheter. Det samme regelverket er gjeldende for alle stater.
Ikke overraskende slo Den Internasjonale Domstol nylig fast at Israels regime «med de omfattende restriksjonene som Israel pålegger palestinere» i de palestinske okkuperte territoriene, skaper «systemisk diskriminering basert på blant annet rase, religion eller etnisk opprinnelse».
Domstolen sier at Israel bryter rasediskrimineringskonvensjonens påbud om å hindre, forby og utrydde «segregering og apartheid». I folkelig tale: okkupasjonspolitikken og praksisen ved den har karakter av apartheid.
Israel krenker forbudet mot apartheid. Det er nytteløst å hevde at domstolen er antisemittisk. Tvert om bør Israels regjering ha i mente at upartisk håndheving av folkerettens regler om diskriminering og apartheid bare er til fordel for alle grupper som historisk har vært utsatt for diskriminering, dominans og forfølgelse, inkludert jøder.
I likhet med apartheid er antisemittisme et alvorlig problem. Den israelske regjeringens språkbruk mot meningsmotstandere og internasjonale domstoler er ødeleggende for bekjempelsen av antisemittisme. Språkbruken skaper antisemittiske fordommer, og gjør bare vondt verre.