Den Norske Opera & Ballett har inngått en sponsoravtale med Polestar Norway AS, et datterselskap av svenske Polestar AB med hovedkontor i Gøteborg – som i likhet med Volvo har en kinesisk bilprodusent på eiersiden.
Forfatter og politiker Carl Johansen skriver i Dagsavisen (13. august) at Operaen, våre ansatte og våre publikummere, som følge av denne avtalen legitimerer et diktatur, og dermed slavearbeid, bortføringer, drap og krig. Dette er drøy retorikk.
Selvsagt tar vi i Operaen stor avstand fra brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Johansens store bokstaver og spissformuleringer kommer i veien for en viktig prinsipiell debatt: Hvor går grensen for hvem kulturen, idretten og frivilligheten kan samarbeide med for å skape inntekter for å opprettholde sitt virke og samfunnsoppdrag?
Hotellkjeden Radisson, møbelprodusent Ekornes, Voss vann, Odeon kino, buss- og fergeselskapet Boreal og videospillselskapet Funcom er noen eksempler på kjente bedrifter som Aftenposten skriver at har helt eller delvis kinesisk eierskap. Mener Johansen at Operaen og forbrukere også skal boikotte disse? Skal også alle bedrifter i laksenæringen og norsk industri som eksporterer til Kina boikottes?
Hva med Posten fordi de frakter pakker fra Temu? Og skal pressen som mottar offentlig pressestøtte, si nei til at bedrifter med kinesiske eiere kan kjøpe annonseplass?
En parallell debatt er boikott som følge av grusomhetene i Midtøsten. Et opprop oppfordret til boikott av Øyafestivalen fordi de har blant andre Pepsi som sponsor. Skal norske kulturaktører og idretten terminere alle avtaler med Pepsi og Coca-Cola? Og skal Skiforbundet, Fotballforbundet og Brettforbundet avlyse sine avtaler med Equinor og Aker av hensyn til klimadebatten?
Jeg mener det er mer konstruktivt å diskutere kriterier og hvor listen skal ligge for et bærekraftig og etisk sponsorsamarbeid.
Om man følger Johansens retorikk helt ut, så skal Den Norske Opera & Ballett, og i praksis alle aktører med offentlig støtte, takke pent nei til statlige overføringer fordi Norge har frihandelsavtaler og diplomatiske relasjoner med Kina, i tillegg til Oljefondets investeringer for flere hundre milliarder i kinesiske virksomheter.
Jeg mener det er mer konstruktivt å diskutere kriterier og hvor listen skal ligge for et bærekraftig og etisk sponsorsamarbeid, fremfor beskyldninger om at Operaen legitimerer diktaturer og brudd på menneskerettighetene.
Den diskusjonen er viktig, og den skal vi løfte på våre arenaer, for jeg skal gi Johansen rett i at vi alle har ansvar for å reflektere over egen rolle i en verden med store utfordringer.
