Informasjonssjef i LO, Trond Gram minner oss den 24. juni på at hets, personangrep, usannheter og hat mot skeive ikke bare florerer i sosiale medier, men også at retorikken blir styggere. Et hardt ordskifte er med på å nøre opp under et hat som mange skeive opplever.
Vår forskning viser at transpersoner opplever spørsmålet om åpenhet om sin kjønnsidentitet på arbeidsplassen som utfordrende, og preget av uro og bekymring.
Studien vår er den første i sitt slag i Norge om temaet transpersoner og arbeid, og ble gjort på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet.
Vi intervjuet 23 transpersoner og personer med kjønnsinkongruens ansatt i statlig tariffområde. Vår forskning fant at ansatte med transerfaring stilles overfor et åpenhetsdilemma. Å være åpen om egen kjønnsidentitet på arbeidsplassen ga dem en opplevelse av autentisitet og å være tro mot en selv. Det kunne også føre til støtte og aksept fra andre. Samtidig førte åpenhet til økt synlighet, og dermed økt risiko og bekymring for å bli utsatt for diskriminering og trakassering fra kollegaer og andre. Det var for mange et krevende dilemma å håndtere.
Flertallet av intervjudeltakerne i studien var åpne på arbeidsplassen, men ikke alle. Behovet og ønsket om å være åpen må forstås i lys av at samfunnets cisnormativitet ikke befinner seg på utsiden av arbeidslivet, men siver inn også der. Cisnormativitet tar som utgangspunkt at alle personer identifiserer seg med kjønnet de ble tillagt ved fødselen og at det kun finnes to kjønn. Dette skaper en oppfatning av hva som er normalt og riktig.
I motsetning til personer som opplever samsvar mellom kjønnet tillagt ved fødselen og egen kjønnsidentitet (cispersoner), hadde alle intervjudeltakerne i vår studie tatt stilling til spørsmålet om de skulle være åpne om kjønnsidentiteten – og dermed være seg selv – på arbeidsplassen.
Mens noen ventet med å komme ut til forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk var vedtatt, ventet andre til full pensjon var opptjent eller prøvetiden hadde løpt ut. Andre kom til et punkt der de ikke lenger maktet å leve skjult. Belastningen ved å leve skjult ble for stor. Uroen og bekymringen for hvordan de ville bli møtt var felles for intervjudeltakerne.
Samtidig var spørsmålet om åpenhet i arbeidslivet ikke en enkeltstående begivenhet, men noe den enkelte må ta stilling til gjentatte ganger i løpet av arbeidslivet, som når man får nye kolleger, møter eksterne samarbeidspartnere eller nye student eller elevkull. Det leder til en rekke spørsmål, som når man skal komme ut, hvem en skal være åpen overfor, og hvordan en skal komme ut. Å bli feilkjønnet eller stadig å måtte komme ut kan også virke inn på graden av åpenhet på arbeidsplassen og kan gjøre at åpenhet velges bort eller revurderes enten helt eller delvis.
Vår forskning viser at intervjudeltakerne opplever uro og bekymring knyttet til åpenhet som transperson i arbeidslivet.
En intervjudeltaker som har vært åpen siden ansettelsesprosessen, men som stadig opplever å bli feilkjønnet av flere på jobben, forteller at det er vanskelig å si fra om feilkjønning og å være åpen etter hvert som tiden går. Å måtte komme ut om og om igjen oppleves som en tilleggsbelastning. Derfor kan åpenhet velges helt eller delvis bort.
Beslutningen om man skal være åpen for alle eller kun noen, kan også påvirkes av en eventuell kjønnsbekreftende behandling eller endring av navn eller juridisk kjønn. Man kan oppleve at man ikke har noe annet valg enn å være åpen, som følge av samfunnets cisnormativitet.
Flere av intervjudeltakerne hadde også erfart trakassering på arbeidsplassen. Enkelte fortalte om frustrasjon over feil bruk av personlig pronomen blant ledere og kollegaer, spesielt når det gjentok seg over tid. I tillegg har flere blitt stilt ubehagelige og private spørsmål om kjønnsbekreftende behandling og særlig underlivskirurgi og seksualitet. En fortalte:
«Jeg synes ofte at kollegaer har lav terskel for å stille private spørsmål. De kan si: «Når skal du ha operasjonen, da?» Uten at jeg har sagt noe om det til dem. […] En ny kollega trodde bare fordi vi kjørte bil sammen, at han hadde rett til å stille alle mulige spørsmål om livet mitt fordi jeg er den jeg er. Det virker som om folk tror de har rett til å spørre om kirurgi, og sexlivet mitt».
Vår forskning viser at intervjudeltakerne opplever uro og bekymring knyttet til åpenhet som transperson i arbeidslivet. Dette viser at storsamfunnet og arbeidslivet vårt fortsatt har en lang vei å gå, noe som også Trond Gram minner oss på.
Vi må jobbe for å synliggjøre og utfordre cisnormativiteten i arbeidslivet som farger transpersoners arbeidshverdag. Dette er et helårsarbeid, ikke bare et månedsverk i form av Pride.
Av: Camilla Stub Lundberg, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet OsloMet, Anniken Sørlie, førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag OsloMet, Cathrine Egeland, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet OsloMet, Anne Grethe Solberg, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet OsloMet.
