Kvinnens menssyklus er et hett emne om dagen, og både Dagens Næringsliv, Aftenposten og Dagsavisen har gitt spalteplass til et tema som er utfordrende for mange kvinner. Men det kan være at influensere og journalister burde faktasjekket sine tekster med kunnskapsrike folk på området, for de finnes.
Sigrid Bonde Tusvik hevder i sin kronikk «Mensenberg- og dalbane» i Dagsavisen 24. mai at det er blitt en trend å tracke syklus, men at det er et influenserfenomen som bare er fordummende. Vi må lære våre døtre å kjenne etter kroppens signaler og fortelle dem at det er tungt å være kvinne, samtidig som vi forteller dem at det finnes preparater som kan hjelpe oss med å få det lettere, skriver hun. Tusvik vil heller at vi kvinner skal forkynne til verden at vi på tross av sykluser, kan klare alt.
Det er flere grunner til å stille seg kritisk til slike utsagn. Først og fremst vil jeg tro at det finnes en unik opplevd syklus for hver kvinne som lever i dette landet, og da skal det godt gjøres å generalisere over kvinners syklus slik Tusvik gjør her.
For det andre bør vi vokte oss vel for fortsatt å formidle ut til unge kvinner at vi kan klare alt hvis vi bare tar oss sammen. Det har undersøkelsene fra Ung Data vist oss år etter år. Det skapes en forventning som ikke lar seg realisere – og at Sigrid Bonde Tusvik legger dette på unge kvinner, er mildt sagt overraskende.
Dersom jeg hadde vokst opp med influensere på 80- og 90-tallet og gjennom sosiale medier fanget opp at det er fornuftig å tracke egen syklus, kunne jeg vært spart for mye som gjennom årene har vært både vanskelig, vondt og frustrerende.
Jeg gråt hver dag i bilen på vei til jobb og kom for sent fordi jeg satt på parkeringen uten å klare å ta meg sammen.
For det var først i midten av 40-årene at jeg forsto at mitt liv i stor grad har vært styrt av hormonene mine. Det var da jeg begynte å tracke syklusen min, i samarbeid med fastlegen min, at jeg ble klar over at jeg verken er lat, skjør eller har ME.
For noen år siden var livet mitt så tungt og mørkt at det kulminerte med at jeg gråt hver dag i bilen på vei til jobb og kom for sent fordi jeg satt på parkeringen uten å klare å ta meg sammen. Kroppen var helt utmattet, livsgleden var borte, huden min gjorde vondt. Det var som å ha melkesyre i hele kroppen hele tiden og hodet mitt klarte ikke å forstå hvordan jeg skulle tenke klart eller klare å gjøre jobben min.
Les også: Mytene om mensen koster jenter dyrt
Jeg forsto ingenting, for jeg har jo alltid tenkt om meg selv at jeg er livsglad.
Jeg har barn som lever gode liv, har gode karakterer på skolen og har unngått mobbing og ekskludering i den form som blir skadelig. Jeg har en varm, klok og raus kjæreste og er del av en familie med foreldre og en søster, nevøer og nieser som holder sammen uten de store konfliktene. Jeg har utdannet meg til barnehagelærer, er veldig glad i jobben min som spesialpedagog og har et godt nettverk av venner.
Til tross for alt dette har livet mitt kjentes så mørkt periodevis at døden kunne friste med ro.
Den vanskeligste delen av å ha en syklus er nettopp det at jeg ikke har forstått at hormonene periodevis herjer med meg. Noen dager i måneden så møter du deg selv slik du tror du er som menneske; engasjert, ivrig, glad, empatisk og utholdende. En kjærlig mamma med feil og mangler, en god og kunnskapsrik kollega som bommer og gjør nye forsøk, en datter som forsøker å være til stede og å være en kjæreste som finner glede i tosomheten.
Det er ikke urimelige eller store forventninger til livet. Men store deler av syklusen strever jeg med det motsatte fordi dagene preges av utmattelse, en umettelig søvntrang, tankekjør, glemsomhet og behov for å isolere meg fra alt det sosiale utenfor jobb, fordi jeg har gitt alt jeg kunne når jeg var der. Det er ikke mye igjen store deler av måneden til alt det andre livet skal være. Og det er disse ytterpunktene som gjør livet strevsomt.
Den ene uka i måneden er mitt vindu til å leve det livet jeg ønsker i min syklus. I de tre andre ukene handler det ofte om å overleve.
Jeg har fått god hjelp av en forståelsesfull fastlege og blitt henvist til en dyktig gynekolog som har hjulpet meg med behandling for min premenstruelle dysforiske lidelse (PMDD).
Jeg har en arbeidsgiver som tilrettelegger slik at jeg sover hver dag på jobb i pausen min og lar meg legge til litt ekstra tid i de periodene når jeg har det verst, og jeg har redusert stillingen min for å klare å stå i jobben min i overskuelig fremtid uten å forske på hvilke konsekvenser det har for pensjonen min.
Les også: Nei, det lønner seg ikke å jobbe (+)
Men jeg tar antidepressiver hver dag og de kommer ikke uten bivirkninger. Så når Sigrid Bonde Tusvik synes at vi med syklus skal si til våre døtre at de kan klare alt bare de tar medikamenter som hjelper dem, så tenker jeg at det er fordummende – på linje med influensere som er imot å bruke hormonell prevensjon.
Jeg klarer ikke alt, til tross for at jeg tar antidepressiver for å avhjelpe den mentale biten for min PMDD. Men jeg har noen gode dager i løpet av syklusen min, slik journalisten Line Tiller skriver om i boka si «Superuke».
Det er mitt vindu til å leve det livet jeg ønsker i min syklus. I de tre andre ukene i løpet av en måned handler det ofte om å overleve. Jeg har ikke mulighet for verken hjemmekontor eller mensenfri disse ukene hver måned, slik jeg leste i DN at Synnøve Saenger har fremforhandlet med sin arbeidsgiver. Selv om jeg ofte kunne trengt det.
For veldig mange kvinner er det utopi med slike løsninger når man jobber i yrker der andre er avhengige av at du kommer på jobb hver dag.
