Jeg trenger aktiv livshjelp og lindring – ikke dødshjelp

I en kronikk i Dagsavisen 21. mai vil pensjonert lege Ragnar Andersen innføre eutanasi – aktiv dødshjelp – i Norge. Dødshjelp har vært diskutert i over 40 år her i landet.

Det kom en offentlig utredning i NOU 1999:2 med tittelen «Livshjelp – Behandling, pleie og omsorg for uhelbredelig syke og døende». I 2017 kom det nok en offentlig utredning, NOU 2017:16 med tittel «På liv og død – Palliasjon til alvorlig syke og dødende».

Heldigvis er det store flertallet av norske leger mot aktiv dødshjelp. Det samme er både statsminister Støre og Erna Solberg.

Nå står flere ungdomspartier fram og velsigner aktiv dødshjelp. Det er litt merkelig at ungdommen, som ganske nylig har kommet ut av stemmeskiftet, roper høyest om aktiv dødshjelp, mens det er ganske stille fra oss som er på oppløpssida i livet.

En sykehusprest fortalte meg at hun hadde opplevd at gamle og alvorlig syke mennesker, som tidligere hadde vært for aktiv dødshjelp, på slutten av livet var blitt motstandere.

Det er litt merkelig at ungdommen, som ganske nylig har kommet ut av stemmeskiftet, roper høyest om aktiv dødshjelp.

Det var Fremskrittspartiet med Siv Jensen som først ville innføre aktiv dødshjelp. Det ble vedtatt på partiets landsmøte i 2009, og i et debattinnlegg i Aftenposten 28. mai samme år skryter hun av at «vi er det første partiet som inntar et slikt standpunkt, og viser vei i dette vanskelige spørsmålet». Hun skriver at «Frps standpunkt om å åpne for aktiv dødshjelp er barmhjertig».

Les også: Nazistenes grusomme hemmelighet i skogen (+)

Det var litt dumt å bruke begrepet barmhjertig her, for på tysk heter det «barmhertzig», og dødshjelp heter «Sterbhilfe» og det var sentrale begreper i eutanasiprogrammet til Det tredje riket.

Jo Moen Bredeveien: Min venn har mistet troen på samfunnet han lever i (+)

Etter hvert skjønte Siv Jensen og partiet hennes at denne veien, å foreslå aktiv dødshjelp, var en blindvei. Seinere kalte Siv Jensen det i Vårt Land for et «arbeidsuhell».

Som en 81-åring som ligger på sotteseng med en kropp som tilhører restavfallet, ønsker jeg å dø stille og rolig uten aktiv dødshjelp. Det må aldri bli en samfunnsmessig lovpålagt plikt å avlive dem som ønsker å avslutte livet, uansett hvor smertefullt det er.

Kathleen Buer: La oss slippe å reise til Sveits for å dø

Da trenger vi aktiv livshjelp, omsorg og smertelindring. Ethvert liv har livsverdi, uansett hvor svakt og hvor lite det er igjen av det. Vi avliver ikke syke mennesker som vi avliver syke dyr. Det gjorde nazistene.

Les også: Klassesamfunnet er overalt, også i Norge

Les også: 70 er det nye 50

Les også: Yrker er ikke lenger noe å smykke seg med

Les også: Sigrid Bonde Tusvik: Derfor fikk jeg aldri lov til å låse meg inne på rommet

Les også: Hurra for helsevesenet!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen