Dødsskogen på Romerike

Det er 25. mai 1944: Dagen for muntlig matte-eksamen. Men tre Oslo-gymnasiaster står ikke overfor norske sensorer denne torsdagen. De stilles opp foran tyske bødler. Regnestykket er enkelt: To skudd mot hodet, ett mot hjertet.

Seks mann henrettes i Trandumskogen denne morgenen. Trolig skytes de tre og tre. Kanskje står de tre gymnasiastene oppstilt sammen, kanskje skytes de først – eller må de høre at de andre blir drept? Vi vet ikke. Og de ser ikke. De har bind for øynene.

Nei, dette er ingen eksamen for eksekusjonspelotongen til Sonderkommando og dens sjef, SS Hauptsturmführer Oskar Hans. Dette har de gjort før. Første gang da de skjøt Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ved Årvoll, 10. september 1941.

Det er 26. mai 1944: Okkupasjonsmakten kunngjør igjen nye dødsdommer, og at «dommene er fullbyrdet ved skyting». Benådning er avslått av Reichskommissar für die bezetzten norwegischen Gebiete. Bare han, ved siden av Der Führer selv, kan benåde politiske fanger i Norge. Dét gjør Josef Terboven nødig. Adolf Hitler enda mer ugjerne. Spesielt når det er snakk om terrorister og spioner, som her. Terrorister ifølge nazistisk rettspraksis, patrioter etter norsk virkelighetsoppfatning.

De tre avgangsgymnasiastene Lars Emil Erichsen (22), John Hatland (20) og Per Arne Stranger-Thorsen (21) stuper derfor for nazistenes kuler denne torsdagsmorgenen. Akkurat dét står i avisene, men ikke hvor. Aldri hvor. Usikkerhet og frykt er en del av nazistenes terror. Hvem kan bli den neste som tas, tortureres og dømmes til døden? Når bli dommen eksekvert? Og, altså: Hvor blir det av likene?

For de tre blir ventetida kort. 24. mai dømmes de i SS- und Polizeigericht Nord, i Kristinelundveien på Frogner. De bringes tilbake til cellene sine, for å hentes på natta – og fraktes til «Dødsskogen på Romerike». Det er dét media raskt kaller Trandumskogen, fredssommeren 1945, når grusomhetene – bokstavelig talt – avdekkes: Når massegravene finnes og åpnes. Når levningene hentes ut; ugjenkjennelige.

Identifiseringen er krevende. Oftest ligger løsningen i tannlegekort. Odontologisk identifikasjon. Det er krevende det også, etter to grovkalibrede kuler mot hodet. Noen annen obduksjon er det knapt behov for. Dødsårsaken er åpenbar – og annonsert.

Det er 6. juli 1945: Familien til den yngste av de tre får beskjed fra politifullmektig Helge Lindbo Nordtømme ved Oslo politikammer; juristen som leder etterforskningen: «En skal få meddele at John Hatland, f. 9/3.24, er identifisert som lik nr. 4 i grav nr. 8 på Trandum». Urnen kan fås utlevert.

Det er 11. juli 1945: Urnene er hentet, to av kameratene bisettes sammen fra Det nye krematorium i Oslo. Familiene Hatland og Stranger-Thorsen har gått sammen om en felles dødsannonse – og bisettelse. De to guttene vokste opp sammen, og gikk i samme klasse på Vestheim gymnas.

I sin tale gjør residerende kapellan Ludvig Schübeler et poeng av felles oppvekst, og felles skjebne: «De to unge gutter fulgte hverandre i livet, de gikk sammen inn i den store risiko og de møttes på den andre siden av evighetsgrensen». Den store risiko. Ja, den var risikabel, aksjonen som skulle bli deres skjebne.

Dødsdommene i SS-retten på Frogner kommer stadig tettere i 1943–44. Terboven fikk opprettet den i 1941 for lettere å håndtere politiske motstandere; motstandsfolk. Dommerne bærer ikke dommerkapper, men SS-uniformer.

Det er 5. mai 1944: De tas sammen, på post. De er Milorg-jegere; de har våpen, holder vakt. Max Manus leder aksjonen mot en leilighet i 7. etasje i Kirkeveien 90. Her bor major Jan Th. Kielland. Her har han kartoteket til Arbeidstjenesten i Aker. Det vil Milorg-leder Jens Chr. Hauge ha ødelagt. Nazistene skal ikke få sende norsk ungdom i tysk fronttjeneste!

Jo Moen Bredeveien: En bit av Arbeiderpartiets sjel er til salgs (+)

Det er tyske nazister som henretter Erichsen, Hatland og Stranger-Thorsen, men norske nazister som angir og tar dem: I 4. etasje bor NS-legen Hans Engh ved Statspolitiet (Stapo). Han ser tre mistenkelige personer utenfor leilighetskomplekset, frykter det er ham de er ute etter – og varsler.

Snart er Stapo på plass. Snart er de tre tatt, mens to andre fra aksjonsgruppa kommer seg unna. Det gjør også sabotørene som har vært inne: Max Manus, Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen. De to siste skal om et halvår gå i en Gestapo-felle på Grünerløkka, og overlever ikke krigen. I likhet med de tre gymnasiastene. De tas til Stapo-hovedkvarteret i Kronprinsens gate 10. Behandlingen der blir brutal.

Les også: Arven etter ekstremisten (+)

Dødsdommene i SS-retten på Frogner kommer stadig tettere i 1943–44. Terboven fikk opprettet den i 1941 for lettere å håndtere politiske motstandere; motstandsfolk. Hit hentes tyske fagdommere: Jurister – og nazister. De bærer ikke dommerkapper, men SS-uniformer. Det hele er effektivt. De alvorligste sakene – som denne – er i praksis avgjort når retten settes. Dødsdommene er skrevet.

Sigrid Bonde Tusvik: Det kan være tungt å være kvinne

Max Manus sørger over sine tre henrettede Milorg-medarbeidere. Etter krigen skal han reflektere over kritikken særlig mot de unge som kastet seg inn i den livsfarlige kampen. «Var dette speidergutter på eventyr som lekte krig», spør han. Jo, John Hatland var faktisk speider, men dette var noe annet: «Vi sloss mot krigen, med krigens egne midler».

Krigen kostet. De tapte livet. Vi vant friheten.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen