Lønner det seg å diskriminere i arbeidslivet?

16. mars i år skrev Bergens Tidende om Kazhben Trones som ble sagt opp mens hun var i foreldrepermisjon med tvillinger. Arkitektselskapet Henning Larsen AS, som ga Trones beskjed om at hun var “utdatert” på grunn av lang tid borte fra jobb, hevder dette ikke handler om en diskriminerende praksis. Fra deres ståsted handler saken om å holde seg oppdatert på faglig kunnskap.

Når et arkitektkontor vurderer det dit hen at det vil koste mer å gi Kazhben den nødvendige kursingen etter endt permisjon, enn å bære et erstatningskrav ved en domsavsigelse som man risikerer ved en utidig avskjed, er dette en pekepinn på at noe ikke er som det bør være. Det blir lett å se for seg at det i enkelte tilfeller kan lønne seg for en arbeidsgiver å diskriminere. Det skumle vil være om arbeidsgivere generelt begynner å tenke slik.

I 2023 mottok Diskrimineringsnemnda (DN) 353 diskrimineringssaker. Dette er mer enn en dobling siden 2018. I Likestillingsdirektivet som EØS-retten legger til grunn, og da særlig artikkel 25, stilles det som krav at sanksjoner mot diskriminering må være effektive, forholdsmessige og avskrekkende. Videre oppgis økonomisk erstatning som en høyaktuell sanksjon. På akkurat dette punktet trekker DNs praksis og lovteksten i retning av at det ikke er noen beløpsbegrensning, mens lovgiver i forarbeidene tydelig har gitt uttrykk for at nemndas kompetanse til å tilkjenne erstatning burde begrenses oppad til 10 000 kroner.

Les også: De skjulte kostnadene ved kunstig intelligens (+)

Dette er fraveket ved nemndas praksis, men forslaget gir et innblikk i Kultur- og likestillingsdepartementets absurde forståelse for den skadelidende i en diskrimineringssak. En forståelse som bare bygger oppunder den asymmetrien som finnes i makt og ressurser i et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold. Et eksempel på en sak hvor vi finner et gap mellom det faktiske økonomiske uføret diskrimineringen medførte, og den tilkjente erstatningen, er sak 20/207 fra Diskirmineringsnemda.

I saken vises det til at fra fornærmede ble ansatt ved et fengsel i 2017, og til dags dato har personens årslønn i gjennomsnitt vært nærmere 200 000 kroner lavere enn årslønnen til de mannlige legene ved fengselet. Lønnsdifferansen har økt fra 170 000 kroner i 2017/2018 og 200 000 kroner i 2018/2019, til 210 000 kroner i 2020. Likevel får fornærmede kun en erstatning på 265 000 kroner. Dette er en rekordstor erstatning fra DN’s side, men er sanksjonen likevel effektiv, forholdsmessig og avskrekkende? Dette er et helt essensielt spørsmål å stille, ettersom hovedformålet med nemnda er at diskrimineringens omfang på sikt skal bli mindre omfattende, gjennom sanksjoner som faktisk avskrekker.

Prisen de som stiller nederst i bunken må betale handler ikke bare om penger, men også om tillit og følelse av reelt medborgerskap.

Når arbeidsminister Brenna maner til å få flere innvandrere i jobb, hopper hun bukk over utenforliggende faktorer innvandrere møter. Brenna nevner ikke med ett ord strukturelle hindringer i form av direkte eller indirekte diskriminering i ansettelsesprosesser, meldinger om rasisme på jobb, eller hvordan den “nye fargen” på norsk fattigdom korrelerer med diskriminering på viktige samfunnsarenaer. Diskrimineringsvernet og aktivitets- og redegjørelsesplikten er nødt til å være på plass for å kunne sikre et så rettferdig arbeidsliv som mulig. Kulturdepartementet har et overordnet ansvar, både når det gjelder en mangfoldig rekruttering til nemnda og tildeling av de nødvendige ressursene, men også til å gi gode føringer for hvordan jussen skal håndheves. Dette krever kunnskap, perspektiver og erfaring med fenomenene man ønsker å bekjempe. Her tror vi samhandling og dialog med Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil være avgjørende.

Les også: Hvorfor vil sykehuset mitt sende meg til homofiendtlige Tyrkia? (+)

Etter at kommunal – og moderniseringsdepartementet prøvde seg på å anonymisere jobbsøknader til stillinger i staten i 2019, valgte de to år senere å avslutte ordningen. Daværende kommunal- og moderniseringsminister Astrup (H) sa da at noe av grunnen til at prosjektet ikke ga tellbare resultater, kunne være knyttet til at det allerede fantes tiltak som fungerer bra. Blant annet regelen om at en kandidat med innvandrerbakgrunn alltid skal innkalles til intervju. Utfordringen er at det ikke er forsket nok på hva som faktisk skjer mellom intervju og ansettelse. At det er 25 prosent mindre sjanse for jobbintervju for mennesker med utenlandsklignende navn vet vi, men hva som skjer for de som kun kommer til intervju, vet vi ikke. En ting er sikkert, at det er problematisk når staten sliter med å ansette nok mangfold til å gjenspeile befolkningen. Da vil man mangle representasjonen, og ikke minst perspektivene. Som er et av de viktigste funnene FNs arbeidsgruppe gjorde seg.

Det er problematisk når staten sliter med å ansette nok mangfold til å gjenspeile befolkningen.

Det koster å ansette, beholde og si opp mennesker i Norge. Og mange av disse prosessene krever i tillegg tid og ressurser på en arbeidsplass. Men det er nettopp på grunn av alle de mulige fallgruvene og snarveiene arbeidsgivere rundt omkring i verden tar at mange land har satt inn tydelige og rigide krav til for eksempel ansettelsesprosesser.

Det er mange grunner til at ikke-etnisk norske har en fjerdedels mindre sjanse for å bli kalt inn til jobbintervju, men eksplisitt ønske om diskriminering fra arbeidsgivers side er nok sjeldent. Snarveier som hindrer at kravene til redelighet og rettferdighet for søkerne følges kan være effektiviserende for bedriftene, som kanskje får ansatt en søker de ikke er i tvil om vil passe inn, eller at de bruker mindre tid på prosessen enn hvis de hadde fulgt krav og kutyme til punkt og prikke. Men prisen de som stiller nederst i bunken må betale handler ikke bare om penger, men også om tillit og følelsen av reelt medborgerskap.

Vi håper arbeidsministeren kan se det større bildet Norges innvandrerbefolkning er en del av. Å behandle innvandrerbefolkningen som en gruppe som ikke møter strukturelle hindringer i møte med norsk arbeidsliv blir litt som å forstå covid-19-tilfeller i Norge uten å ta med klasse i regnestykket.

Sigrid Bonde Tusvik: Slå inn dør som arbeidsufør

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen