I en liten nyhetssak på nrk.no via NTB rapporteres 22. mars at «regjeringen vil gjøre sykepleier- og lærerutdanningen mindre akademisk». Dette er et av mange «hint» i forkant av at regjeringen skal legge frem sin stortingsmelding om profesjonsfagene 5. april.
I en avansert helsetjeneste preget av økende kompleksitet og gap mellom ressurser og behov fremstår dette som kunnskapsløst – selv fra en minister for forskning og høyere utdanning. For allmennheten fremstår det sikkert fornuftig.
Jeg har skrevet en rekke kunnskapsbaserte innlegg om dette; det vil si forankret i forskning, egen erfaring og pasienterfaring.
I tråd med regjeringens urokkelige tro på at kunstig intelligens skal redde oss i fremtiden, har jeg derfor satt sammen et innlegg via GPT UiO 3.5 for å opplyse allmennheten.
Jeg ba GPT UIO om å forklare «akademisering» og fikk et utfyllende svar:
«Akademisering refererer til et fenomen der stadig flere yrker og profesjoner krever høyere utdanning og spesialisering. Tidligere var det mulig å komme inn i en rekke yrker uten å ha høyere utdanning, men i dag er det mange yrker som krever minst en bachelorgrad. Dette gjelder ikke bare tradisjonelle akademiske yrker som lege eller advokat, men også for eksempel i IT, markedsføring og kreative yrker.
Det fremstår som kunnskapsløst – selv fra en minister for forskning og høyere utdanning. For allmennheten fremstår det sikkert fornuftig.
Akademisering har også ført til en økning av kravene til forskningsbasert kunnskap i de fleste fagfelt. Dette betyr at det ikke lenger er nok å bare ha praktisk erfaring eller ferdigheter innenfor et område, men man må også kunne dokumentere kunnskapen sin basert på forskningsmetoder.
Noen kritikere av akademisering argumenterer at dette kan føre til overkvalifisering og at høye utdanningskrav kan utelukke personer med relevant erfaring og ferdigheter fra yrker. Samtidig peker andre på at akademisering bidrar til å heve standarden for yrkesutøvere og øke kvaliteten på tjenester som tilbys».
Tilsvarende ba jeg GPT UIO om å forklare «profesjon»:
«En profesjon kan defineres som et yrke med høyere utdanning eller spesiell opplæring og som er regulert av en organisasjon eller et samfunn som har utstedt en lisens eller autorisasjon for utøvelsen av dette yrket. Profesjonelle utøvere er vanligvis kvalifisert til å utøve sitt yrke på en måte som krever en høy grad av spesialisert kunnskap og ferdigheter, og deres arbeid er vanligvis utført til det beste for samfunnet og ikke bare fordi det gir lønn. Eksempler på profesjonelle yrker inkluderer leger, advokater, lærere, sykepleiere, ingeniører og arkitekter».
Jo Moen Bredeveien: Tror folk på Støre i dette spørsmålet?
Neste bestilling til GPT UIO var å skrive en kronikk på cirka 800 tegn om fordeler og ulemper ved akademisering av profesjonen sykepleie:
«Akademisering av profesjonen sykepleie har sine fordeler og ulemper. På den ene siden kan det hevdes at akademisering bidrar til å forbedre sykepleierens kunnskap og kompetanse. Gjennom en høyere utdanning får sykepleiere muligheten til å utvikle en dypere forståelse for sykdom og helse, samt avanserte kliniske ferdigheter.
Dette kan i sin tur føre til bedre pasientbehandling og omsorg. Ved å utdanne sykepleiere på universitetsnivå blir de også i stand til å bidra i forskning på sykepleievitenskapen. Dette kan øke kunnskapsbasen og kvaliteten på praksis i feltet. Sykepleiere med høyere utdanning har også større muligheter til å bli ledere og påvirke utformingen av helsetjenester.
På tross av ulempene kan akademisering av profesjonen sykepleie tilby mange fordeler, som økt kunnskap, forskningsbidrag og muligheter for karriereutvikling.
— Chat GPT UiO
På den andre siden er det bekymringer knyttet til akademisering. En av ulempene er at det kan redusere rekrutteringen av sykepleiere. Lange studietider og kostnader ved å ta høyere utdannelse kan skremme bort potensielle studenter. Dette kan føre til mangel på sykepleiere i helsevesenet. Videre kan akademisering av profesjonen også føre til en mangel på praktiske ferdigheter hos nyutdannede sykepleiere. Praksistiden i høyere utdanning kan være begrenset, og det kan være utfordrende å implementere teoretisk kunnskap i klinisk praksis.
Les også: Det er lov å drømme stort, jenter
Det er også viktig å ta hensyn til behovene til pasienter. Noen pasienter kan foretrekke sykepleiere som har praktisk erfaring og kompetanse, fremfor de med en mer teoretisk tilnærming. Det er derfor viktig å finne en balanse mellom teori og praksis i utdanningen av sykepleiere.
På tross av ulempene kan akademisering av profesjonen sykepleie tilby mange fordeler, som økt kunnskap, forskningsbidrag og muligheter for karriereutvikling. Det er derfor viktig å veie opp disse fordeler mot ulempene for å sikre at sykepleierne har den nødvendige kompetansen for å gi best mulig omsorg og behandling til pasientene».
I den nevnte NRK-saken presenteres følgende sitat fra forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel: «Vi ønsker at profesjonsfagene skal bli mer jordnære igjen. Utdanningen må bli mer lik den virkeligheten studentene møter når de skal ut i yrkeslivet».
Virkeligheten er beskrevet i den offentlige utredningen om personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste og i Nasjonal helse- og samhandlingsplan: Økende andel eldre og personer med sammensatte og langvarige sykdom, komplekse tilstander, mer avanserte behandlingsformer, behov for digitalisering og bruk av kunstig intelligens, samt endret fordeling av oppgaver både når det gjelder tjenestenivå/organisering og helsepersonell – med fokus på viktigheten av kunnskapsbaserte løsninger.
Les også: Privatisering er feil medisin
Jamført beskrivelsen av akademisering – med økt krav til forskningsbasert kunnskap, og «at det ikke lenger er nok å bare ha praktisk erfaring eller ferdigheter innenfor et område» – burde det være naturlig å planlegge for profesjoner med «høy grad av spesialisert kunnskap og ferdigheter».
Når jeg eller en av mine kjære blir syk forventer jeg å bli ivaretatt av profesjonelle!
Vår nye forsknings- og høyere utdanningsminister bør ikke glemme at Norge, sammen med 48 andre land har erklært at høyere utdanning har nivåene bachelor, master og phd.
- Forfatteren av innlegget er anestesisykepleier, har en master i tverrfaglig samarbeid og en doktorgrad i helsetjenesteforskning – og har jobbet lengre klinisk enn akademisk. Hun jobber nå som professor ved Høgskolen i Østfold og Universitetet i Sørøst-Norge, og som forsker ved Sykehuset Østfold. Hun er også medlem av styret i Norsk Sykepleierforbund (NSF), og i landsstyret for Anestesisykepleierne NSF. Leonardsen har utført en rekke forskningsprosjekter med fokus på helsetjenestekvalitet og pasientsikkerhet generelt, og på kompetanse innen sykepleie spesielt.
