Som initiativtaker til «Opprop for mindre skjerm på barneskolen» på Facebook ble jeg tirsdag 12. mars invitert til Skjermbrukutvalget for å fortelle om hvorfor jeg startet oppropet.
Jeg startet det fordi digitaliseringen av norske skoler hadde skjedd under radaren på oss foreldre. Plutselig satt 80 prosent av barna våre med en digital enhet, uten at noen egentlig visste hvorfor, eller om det faktisk var godt for noe.
Det hadde ikke en gang vært en offentlig debatt i forkant.
Jeg ville samle krefter, for å få med media, få i gang debatten og vekke politikerne. Ingen partier hadde til da tatt stilling til 1:1 (et nettbrett til hver elev) på barneskolen i partiprogrammene sine.
Jeg ville at de skulle gjøre det. Ikke minst at de skulle finne ut om det faktisk gir bedre læringsutbytte – øker det barnas lese-, skrive- og regneferdigheter?
Jeg ønsket en nasjonal norm for undervisning i digital kompetanse. For slik det er nå er det opp til hver enkelt skole, ja hver enkelt lærer å finne ut hva som ligger i digital kompetanse. Slik praktiseres undervisningen ulikt både mellom skoler og innad i enkeltskolene.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/XD2FKYP2PVGPRDPSKIECADVMSU.jpg)
Som en konsekvens sitter barna på noen skoler med nettbrett som eneste undervisningsverktøy, uten lese- og skrivebøker, mens på andre skoler er den digitale enheten et supplement som hentes frem nå og da. Disse store forskjellene er lite sosialt utjevnende.
Digital kompetanse er en av fem grunnleggende ferdigheter som barna skal lære på skolen, men ingen vet helt hva det rommer.
Jeg ønsket at man nasjonalt skulle bestemme hva digital kompetanse er. Digital kompetanse er nemlig en av fem grunnleggende ferdigheter som barna skal lære på skolen, men ingen vet helt hva det rommer. Hva betyr det at barna skal ha digital kompetanse? Hva betyr det å ha digital kompetanse?
I 2006, da vi fikk digital kompetanse som grunnleggende ferdighet, sto det i lærerplanen at digital kompetanse var det samme som å kunne bruke digitale verktøy, på den tiden betydde det å kunne bruke en PC. I dag synes i hvert fall vi foreldre å være enige om at digital kompetanse ikke er å kunne manøvrere en digital enhet. Det er nemlig blitt så lett at ettåringer klarer det.
Det viste seg fort at jeg ikke var alene om disse tankene, for kort tid etter at jeg startet oppropet ble vi mange tusen medlemmer. Og medlemmene har fortsatt å strømme til. Det ble raskt klart at de spurte seg de samme spørsmålene: Hvorfor har vi ikke en nasjonal norm, hvorfor er det så store forskjeller mellom skolene, hvorfor er alle fagene gaming-pregede, hvorfor Minecraft, hvorfor vet ingen hva digital kompetanse er?
Les også: Skjerm eller bok? Ja takk, begge deler
Vi foreldre ønsker selvfølgelig at barna skal få digital kompetanse, men da må det først slås fast hva det er. I oppropet mener foreldre digital kompetanse bør være: Å kunne bruke Microsoft Office eller liknende, å lære touch, å få algoritmeforståelse, å lære kildekritikk og koding.
Det ironiske er at selv ikke dette virker det som barna kan, til tross for at 80 prosent av dem har sin egen enhet på skolen. Jeg spurte nemlig foreldrene i oppropet om barna deres kunne dette. Bare én prosent av foreldrene svarte at barna etter endt barneskole mestret touch svært godt. Kun fem prosent svarte at barna mestret Word svært godt. Word!
Dette lover ikke godt, for selv om det ikke var en profesjonell undersøkelse med et representativt utvalg, gir det en pekepinn. Og det fins annen fagfellevurdert forskning som vurderer hvordan det ligger an med de øvrige grunnleggende ferdighetene til barna våre.
Vi vet at langlesing, dybdeforståelse, svekkes når det leses på digitale enheter. Vi vet at vi overvurderer egen forståelse når vi leser digitalt. Vi vet at leseferdighetene til barn har gått markant ned i Norge, og ikke minst lesegleden – som kanskje er vel så viktig. PISA-undersøkelsen viser at alle de andre grunnleggende ferdighetene også er blitt svekket senere år, ja utenom muntlige ferdigheter da.
Hvorfor har vi ikke undersøkt læringseffekten av de digitale verktøyene før vi ga barn helt ned til fem år sitt eget nettbrett?
Og hva er det som er det store vendepunktet i norsk skole i de samme årene som ferdighetene har gått ned? Jo, vi har gjennomdigitalisert undervisningen med 1:1.
Les også: Dei unge treng ein Høybråten
Det er ikke gjort noen undersøkelser for å finne en kausal sammenheng her, men vi kan i det minste merke oss det tidsmessige sammenfallet mellom disse to hendelsene. Legger man det sammen med den empiriske opplevelsen, den erfaringen vi foreldre har hjemme, og dessuten til lærernes opplevelser – er det i det minste grunn til å undre seg.
Så istedenfor for at Skjermbrukutvalget og politikere og skoleledere spør oss foreldre «hvorfor skal vi ikke ha 1:1?» spør vi heller: Hvorfor skal vi ha det?
Hvorfor er bøker erstattet med nettbrett? Hvorfor er 1:1 rullet ut før Skjermbrukutvalget ble oppnevnt, og ikke etter? Hvorfor har vi ikke undersøkt læringseffekten av de digitale verktøyene før vi ga barn helt ned til fem år sitt eget nettbrett?
Les også: Vil forby heldigitale skoler
Ingen har til i dag kunnet vise at det gir økt læringseffekt, eller bedre konsentrasjon, eller økt dybdekunnskap, eller bedre finmotorikk, eller økt leseglede. Det er det motsatte som har vært tilfelle.
Så igjen: Hvorfor?
Skolens ypperste mandat er å sørge for at barna lærer å lese, skrive og regne, at de blir trent i kritisk tenking. Vi kan ikke feile her!
Les også: Jeg lar være å la skjegget mitt vokse
Vi vet dessuten at nettbrett som arbeidsverktøy fungerer dårlig. Vi hører ofte om hvor gøy og bra det er, men vet at skolehverdagen er preget av tekniske utfordringer. I tillegg er barns personvern skadelidende. Og barna blir bombarderte med reklame.
Dagsavisen mener: Sett ungdommen i sving for fedrelandet
Da er det i det minste på tide å trekke i nødbremsen. Om ikke stoppe fullstendig opp. Det er det oppropet handler om.