Nærsynte ledere hindrer omstilling

Er det ikke bærekraftig at Oslos skoler kjøper mat fra lokale innvandrermødre utenfor arbeidslivet, som lager vegetarmat?

Det klarer ikke Oslo kommune å få til, fordi de har regnet ut at kostnaden blir noen kroner dyrere for skolene per måltid enn å installere et digitalt kjøleskap med franske bagetter. Da har de ikke regnet inn gevinstene ved å få disse damene i jobb.

Hva er det som hindrer kommunene i å lage rom for bærekraft i måten de organiserer seg på?

I Norge tok New Public Management-reformene fart fra 1980-årene. De skulle opprinnelig føre til at ledere i offentlige organisasjoner enklere kunne stilles til ansvar for resultater. Gjennom mål- og resultatstyring har imidlertid «resultater» blitt tolket som detaljert beskrevne mål, aktiviteter og resultatindikatorer per enhet. Men det må bredere vurderinger til for å holde administrasjonen og politikerne ansvarlige for bruk av skattebetalernes penger.

NPM-organisering er lite egnet til å håndtere komplekse problemer, som for eksempel utfordringer innenfor bærekraft. Der må offentlige virksomheter jobbe på tvers, eksempelvis for å få folk i jobb. I praksis er det blitt mest fokus på kontroll og på å holde budsjetter. Det er blitt mindre handlingsrom.

Ledere og ansatte blir, i dette systemet, overdrevet opptatt av hva deres ansvarsområde er og tar få andre hensyn. Når gevinstene kommer på en annen organisasjon sitt budsjett, så er det ingen beveggrunner for å samarbeide.

Mellomledere, som sitter trygt i sin stilling, får høy lønn for aktivt å motarbeide den omstillingen vi må igjennom for å nå det bærekraftige samfunnet.

Lederne fokuserer på rapportering og er nærsynte på eget budsjett framfor å samarbeide på tvers for å bedre lokalsamfunnene. Dette blir lederne belønnet for gjennom høye lønninger. Lønnssystemer i stat og kommune forhindrer på den måten effektivt offentlige ledere i å prøve ut nye praksiser som kan være bra for samfunnet.

Les også: Hvorfor blir Norge stadig fattigere?

NPM åpnet for høyere avlønning av ledere i offentlig sektor, under en antakelse om at det ville føre til mer prestasjonsorientert adferd. Ledere i offentlig sektor som er omfattet av lederlønnssystemet kan få lønn opp til 2 millioner kroner i året. Men ledere i offentlige selskaper kan tjene langt mer.

Mer enn 300 ledere i offentlig sektor tjener mer enn statsministeren. Lønnsveksten har vært på 64 prosent mellom 1997 og 2020. Det er høyere enn for både offentlige ansatte og ledere i privat sektor. Mellomledere, som sitter trygt i sin stilling, får høy lønn for aktivt å motarbeide den omstillingen vi må igjennom for å nå det bærekraftige samfunnet.

Ledere og ansatte i offentlig sektor bruker sjelden eller aldri den informasjonen som rapporteres oppover til egenlæring, eller til å evaluere og forbedre sin egen tjeneste. Detaljerte måltall legger press på faglig skjønnsutøvelse, fordi de definerer på forhånd hva som skal gjøres og hva som skal prioriteres – og på hvilke måter.

Mellomledere i kommunene har ansvar for innhenting, vurdering og godkjenning av anbud til ulike tjenester. Men de har ikke alltid riktig kompetanse til å vurdere hva som gir et godt resultat.

Dette utfordrer den lærende organisasjonen og den bærekraftige omstillingen. For eksempel kan mellomledere bremse anbudsprosjekter som kan framstå som risikable.

Les også: Hvor er sinnet ditt, Eide?

Et konkret eksempel kan være tiltak for ungdom som faller utenfor. Sosiale entreprenører som tilbyr tett oppfølging og opplæring av ungdom med sammensatte utfordringer i jobben, kan miste oppdrag til enklere anbud som for eksempel bare tilbyr arbeidstrening i en matbutikk.

Mellomledere i kommunene har ansvar for innhenting, vurdering og godkjenning av anbud til ulike tjenester. I tillegg har de som regel hovedansvar for gjennomføring av jobber i samarbeid med ulike driftssjefer i etatene. Men mellomledere har ikke alltid riktig kompetanse til å vurdere hva som vil kunne gi et godt resultat.

Jo Moen Bredeveien: Det skrives historie i landet akkurat nå

Så hva kan løsningen være? «Kjøp bærekraftig»-prosjektet på OsloMet har forsket på dette og har god kunnskap om hva offentlige organisasjoner i stedet kunne gjort for å gå i en mer bærekraftig retning. Vi er nødt til å ta noen grep her hvis vi ønsker å nå bærekraftsmålene.

Les også: Ap-lag vil skrote dagens nasjonale prøver

Et positivt eksempel er bydel Grorud i Oslo og deres områdesatsing. Der har skolene og bydelen kjøpt møtemat av Vegetarekspressen. Firmaet drives av innvandrerkvinner som ellers ikke ville vært i jobb. Disse damene er mødre i nærmiljøet som ungene på skolen er stolte av.

De felles måltidene skaper også en ny sosial arena. Områdesatsingen har betalt mellomlegget for måltidene som ble noe dyrere på grunn av ekstra kostnader for arbeidsinkludering. Områdesatsingen er imidlertid begrenset i tid.

Hvis slike initiativer skal overleve må kommunene selv bidra.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen