Hvor er sinnet ditt, Eide?

Diplomater gir ikke uttrykk for sinne i utide. Det ligger ikke i rollens natur, og regnes fort som usivilisert. En diplomat skal ta innover seg alle perspektiver og sider av en sak, før det kan gis en avmålt uttalelse. Den diplomatiske terminologiens kraftigste uttrykksformer er i beste fall egnet til å utløse reaksjoner som lett heving av øyenbryn. I møte med menneskenes verste grusomheter blir diplomatiet fortvilende servilt.

For hvis det er noe tidspunkt i etterkrigstidens historie at det ville vært på sin plass med noen reale kraftsalver mot tyranniske ledere, så er det nå. Men språkføringen begrenser seg til «alvorlig bekymring», «oppfordringer», «advarsler» og «formaninger». Uttrykk som glatt ignoreres av de med makt, etnonasjonalistiske og til tider ytterst personlige interesser.

Jeg skulle gjerne hatt en utenriksminister som var i stand til å be Netanyahu om å dra til helvete med påstandene sine om at Israel gjør alt de kan for å beskytte sivilbefolkningen i Gaza. Det samme gjelder propagandaapparatets dehumaniserende løgner, og bevisførsel blottet for nøytral dokumenterbarhet.

Espen Barth Eide har stått fast ved støtten til UNRWA etter at Israel har anklaget dem for å være Hamas og har presset enkelte internasjonale medier til å omtale dem som et «kontroversielt FN-organ». Det er bra at vi har en utenriksminister som klarer å holde hodet såpass kaldt at han ikke hopper til irrasjonelle konklusjoner.

Men Eide og UD vet like godt som jeg at sionistene har forsøkt å knuse UNRWA helt siden før organisasjonens unnfangelse, blant annet ved å myrde initiativtaker Folke Bernadotte i 1948.

Det er ikke greit. Det har aldri vært greit. Det er like fordømt ugreit som gjentatte ganger å bombe sivile sykehus, og vi har all grunn til å være sinte. På vegne av palestinerne, og menneskeheten. Vi kan og bør gjøre mer for å uttrykke det.

Les også: En bønn for Gaza

Dette er selvfølgelig naiv ønsketenkning fra min side. Det kommer ikke til å skje. Ikke fordi det er uberettiget, men fordi det innebærer en risiko for å skade internasjonale relasjoner – til tyrannene.

Omtrent som når en helsesykepleier vegrer seg for å melde bekymring til barnevernet, i frykt for å ødelegge relasjonen til foreldre som åpenbart utsetter barna sine for alvorlig risiko. Eller som familievernmegleren som oppfordrer et mishandlet menneske til ikke å tirre opp sin voldelige partner, for å bevare en konstruktiv samarbeidsrelasjon.

Hva skal vi med disse «gode» relasjonene hvis vi ikke skal kunne bruke dem til å sette helt nødvendige grenser?

I mitt yrke beskjeftiger jeg meg lite med internasjonalt diplomati, og misunner ingen den oppgaven det er å megle mellom militærmakter i konflikt.

Følelser alene er aldri presise styringsverktøy, men de staker ut en retning som vi som oftest er tjent med å følge.

Det slår meg likevel hvor lite effektiv grensesetting vi har i det verdenssamfunnet vi har laget oss: Når FNs sikkerhetsråd blir tannløst og avvæpnet av vetoretten til tyrannene selv eller vennene deres. Når pålegg fra den internasjonale straffedomstolen enkelt kan ses bort i fra, og rettslig etterfølgelse uansett ligger årevis fram i tid. Når hjelpeorganisasjonene ikke slipper til, blir motarbeidet, skutt på og forsøkt fullstendig demontert av okkupasjonsmakten.

Dagsavisen mener: Russland anno 2024 er et trist og skummelt skue

Da blir selv generalsekretæren i FN, i den internasjonale organisasjonen vi har skapt for å fremme menneskerettigheter og hindre folkerettslige grusomheter, stilt i en avmaktsposisjon.

Jeg arbeider med følelser og formidling. Jeg kan mye om og bidrar til effektiv og hensiktsmessig håndtering av blant annet frykt, tristhet og sinne. Dette er grunnfølelser som er nødvendige signaler for at vi mennesker skal kunne oppfatte hva som skjer og hvilken betydning det har for oss. Følelser alene er aldri presise styringsverktøy, men de staker ut en retning som vi som oftest er tjent med å følge.

Les også: Advarer mot «eksistensiell trussel» fra Russland

Sinnemestring går ikke ut på å slutte å være sint. Det handler om å finne hensiktsmessige og presise måter for å uttrykke sinnet sitt. For å sette grenser. I enkelte situasjoner er det mer enn rimelig å heve stemmen utover det vanlige.

Utslettelsen av Gaza er et åpenbart eksempel på en slik situasjon. Vi trenger en moden, gjennomtenkt, men tydelig rasende formynderstemme i toppen av det internasjonale diplomatiet.

Israels respons på Hamas sitt angrep 7. oktober er preget av et kollektivt, følelsesmessig kaos. I regjeringen, så vel som i store deler av befolkningen. De er skremt fra konseptene, av en aksjon de ikke trodde var mulig. De er i dyp sorg, over det største enkeltstående tapet av menneskeliv i nyere tid, dog overhodet ikke sammenlignbart med dimensjonene av et holocaust. De er forbannet på en grenseløs og usynlig fiende som har tatt tryggheten fra dem.

Alt dette er forståelig, men den rå og ubearbeidede impulsen til å ødelegge alt som er av livsgrunnlag for en uskyldig sivilbefolkning på over to millioner mennesker er irrasjonell og fullstendig uakseptabel.

Denne impulsen er drevet fram av en indoktrinert avsky overfor palestinere, som det er nødvendig for resten av verden å reagere på. Med et velrettet sinne som overvinner avmakten.

For å komme ut av en evigvarende voldssyklus, er vi nødt til å anerkjenne sinnet som en gyldig følelse for begge parter – uten å akseptere hevn som motiv.

Det finnes knapt et folk som har mer berettiget grunn til å være sinte, enn palestinere. Trekvart århundre med grov undertrykkelse fra en brutal okkupasjonsmakt, i stor grad ignorert av alle i Vesten, har skapt et omfattende generasjonstraume med svært like mekanismer som det israelerne selv ble utsatt for med jødeforfølgelsen.

For å komme ut av en evigvarende voldssyklus, er vi nødt til å anerkjenne sinnet som en gyldig følelse for begge parter – uten å akseptere hevn som motiv.

Da er det ikke nok at Norge sendrektig dilter etter EU, og først nå fjerner israelsk vin fra den okkuperte Vestbredden fra hyllene på polet. Diskusjonen om full boikott har vært oppe lenge. Det viser seg at flere i andre land tenker ganske likt, men ingen tør å ta plassen som den voksne i rommet. Norge kan like gjerne gå foran. Andre har fulgt vårt eksempel tidligere.

Les også: Kreftene vi kjemper mot

Vi er ikke tjent med utenriksministre som logrer med halen når en okkupasjonsmakt inviterer på tur ut i et diplomatisk klima der tilbakeholdelse av nødhjelp brukes som våpen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen