Vi har alt å tjene på å tenke nytt

I de siste ukene har mange politikere vært bekymret over at så mange havner på uføretrygd og blir der livet ut. Deriblant Henrik Asheim (H), som foreslo å fjerne muligheten til full uføretrygd for de under 30 år. Arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) ønsker også at flere uføre skal bruke den arbeidsevnen de har.

Problemet er at ingen av dem er villige til å prate om Nav-elefanten i rommet. Nav-systemet virker mot sin hensikt fordi det ikke stimulerer til arbeid, men holder folk passive i frykt for å trå feil og bli straffa økonomisk. Å tro at avkortningssystemet vi har i dag plutselig vil begynne å få uføre i arbeid, er en ønskedrøm.

Uansett om vi har som mål å få uføre til å jobbe litt ved siden av trygden eller har et fremtidsmål om at i hvert fall noen av dem skal havne i fast arbeid, må vi ha et system som fjerner bremseklossene og gir uføre en gasspedal de kan trå på.

Bremseklossen per dato er avkortningen i trygden hvis du tjener mer enn 0,4 G (ca 47.000 kroner). Grensa leder til at uføre ikke tør å arbeide. Spørsmålet politikerne derfor bør stille seg er: Hva kunne fungert som en gasspedal for å få opp produktiviteten blant uføre?

Å minke risikoen ved å arbeide ville være en god start. Jeg har et radikalt forslag og et mer moderat forslag.

Mitt mest radikale forslag er å la uføre jobbe så mye de vil ved siden av trygden. Det vil si ingen inntektsbegrensning livet ut. Mitt mindre radikale forslag er å la uføre jobbe uten avkortning på trygden i en to års overgangsfase til arbeidslivet. Altså ingen inntektsbegrensning i en kortere periode. Det vil si at trygden fryses etter de to årene, gitt at den uføre blir i jobben og ikke faller av underveis.

Eventuelt kan vi lage en stønad vi kaller arbeidsbetinget grunninntekt. Det vil si at de har grunninntekt uten inntektsbegrensning mens de prøver seg på arbeidsmarkedet. Det vil gi dem tid og trygghet til å finne den arbeidsmengden som passer dem.

Vi må vi ha et system som fjerner bremseklossene og gir uføre en gasspedal de kan trå på. Bremseklossen nå er avkortningen i trygden hvis du tjener mer enn 0,4 G.

Alle forslagene betyr i realiteten at vi begynner å se på uføretrygd som en slags grunninntekt – borgerlønn – som alle uføre har rett på uansett hvor mye de arbeider. Enten livet ut, eller i en kortere periode.

Det de tjener utover uføretrygden blir da en sak mellom dem og skatteetaten. For ved økt inntekt vil de naturligvis betale mer penger inn til statskassa, og jo mer de jobber jo mindre belaster uføretrygden deres statskassa. Det er jo gjerne det som skjer når folk bidrar til verdiskapning i samfunnet. Staten får mer penger å rutte med, og det er frigjorte midler de kan bruke til alt fra forsvar til skole.

Dessuten kunne dette vært en strålende måte for uføre å opparbeide seg pensjonspoeng på. Det kunne løst utfordringen med at alderspensjonen til uføre blir så dårlig.

Uføretrygden er ikke lenger kompenserende, den er blitt en fattigdomsfelle som holder folk utenfor arbeidslivet.

La meg bruke et tenkt eksempel: Hvis en ufør person tjener nok til at vedkommende skatter såpass at det dekker hele uføretrygden, ville kostnaden for samfunnet gått i null. Å tenke at uføre flest hadde endt opp med millionlønn, er likevel høyst urealistisk. Men tenk så mye samfunnet har å tjene på at uføre jobber så mye de har kapasitet til? Utgiftene ville blitt mye mindre enn med dagens system. Det representerer utelukkende en kostnad.

Les også: – Uten dette tilbudet hadde jeg sovet hele dagen

Sannheten er at å behandle uføretrygd som grunninntekt hadde redusert kostnadene for den norske stat betraktelig. Et motargument her er at det kanskje ville føltes urettferdig for vanlige lønnsmottagere. Samtidig er det verdt å nevne at å bli fastlåst i dagens Nav-system, leder til at uføre taper 10.000 kroner eller mer i måneden ved sitt utenforskap.

Jeg fikk uføretrygd da jeg var 18 år gammel. I dag er jeg 34 år. Det betyr at jeg har gått glipp av 1,9 millioner etter skatt siden 2007. Med nesten to millioner kunne jeg eid min egen bolig nå. Å moralisere slik vi gjør i dag, vil heller ikke få flere uføre i arbeid. Bare pragmatisk tenkning vil få flere uføre i arbeid.

Den opprinnelige intensjonen med folketrygdsystemet var at uføretrygd skulle kompensere for en vanlig lønn. En tanke politikerne siden har gått bort fra. I dag er uføretrygden langt lavere enn en vanlig lønn. Uføretrygden er ikke lenger kompenserende, den er blitt en fattigdomsfelle som holder folk utenfor arbeidslivet.

Les også: Det er mange grunner til uførhet

Derfor kunne det å behandle uføretrygd som en grunninntekt i en lengre eller kortere periode tilbakeført den originale intensjonen om å kompensere for mulig tapt inntekt, samtidig som vi stimulerte til økt aktivitet blant uføre.

Den radikale løsningen vil være mest realistisk for uføre flest som bare ønsker å jobbe litt ved siden av. Livslang grunninntekt gir uføre muligheten til å arbeide og derfor skatte etter evne. Livslang grunninntekt tillater både uføre som klarer å jobbe 15 % og 75 % å jobbe etter evne.

De to mindre radikale løsningene fungerer bedre hvis man vil skape en trygg exit fra trygdesystemet, og gi folk til tid å lande på beina etter lang tid utenfor arbeidslivet. Grunninntekt i en kortere periode virker i realiteten bare for de som har kapasitet og evne til å komme seg tilbake til eller inn i arbeidslivet for første gang.

Uansett om vi valgte første eller andre løsning, hadde det kostet samfunnet betydelig mindre enn det gjør i dag. Selv om det kanskje hadde vært vanskelig å svelge for enkelte.

Hvor lenge tåler statskassa at vi fortsetter som før, bare fordi vi låser oss fast i et moralistisk tankesett?

Jeg anbefaler likevel politikerne å bestille en offentlig utredning som har som mål å utforske alternative økonomiske løsninger til dagens Nav-system – deriblant uføretrygd som permanent grunninntekt eller arbeidsbetinget grunninntekt i kortere perioder.

Les også: – Det hersker en moralsk panikk rundt uføre

Det blir stadig flere uføre i dette landet. Nytenkning og vågemot er viktigere enn det har vært på lenge. Vi må tenke nytt og arbeidsrettet når vi skal organisere den fremtidige velferdsstaten.

Hvor lenge tåler statskassa at vi fortsetter som før, bare fordi vi låser oss fast i et moralistisk tankesett?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen