For litt siden kom Høyres Henrik Asheim med et forslag om at full uføretrygd ikke skal være tilgjengelig for folk under 30 år. Bortsett fra hvis det er en «åpenbar grunn». Hva Høyre mener er en åpenbar grunn, er «noe medfødt».
Asheim bruker retoriske grep om at vi «ikke skal gi opp folk», mens det han faktisk gjør er å skape usikkerhet, frykt og økt fattigdom. 17. januar skrev Dagsavisen om Hege Merete som forteller at det går ut over psyken å vente på svar fra Nav. Forskning.no skriver at flere studier slår fast at «å ha for lite penger gjør deg fysisk syk».
Det er ikke av hensyn til syke enkeltindivider at Høyre foreslår innstrammingen, men for å kunne gjøre skattene lavere og valgene friere – til de som har mest å velge i fra før. Høyre vil pålegge unge, som av fagfolk er vurdert for syke for å jobbe, en mer eller mindre meningsløs «aktivitetsplikt».
Utspillet er abelistisk. Abelisme er diskriminering og negative forventninger og fordommer mot mennesker som er, eller antas å ha, funksjonsnedsettelse. Det er også en mistillitserklæring overfor leger og helsevesen, overfor Nav og enkeltmennesket. Abelister tror at friske vet bedre enn syke hva som er best for dem.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/OAST2KG7S5FL7PAT3IN4OL54GI.jpg)
Uførhet er en konsekvens av flere faktorer. Den viktigste er kanskje flaks og uflaks. Hvilke midler og ressurser du fødes til, og hvilke gener du har fått, betyr kanskje mest. Uførhet kan også være en konsekvens av ekstrem mobbing, traumatiske oppvekstvilkår, dårlig helse eller kronisk sykdom.
Det er ingen barn som skriver «når jeg blir stor, vil jeg bli ufør» i tekstoppgaver om framtidsdrømmer. Uførhet vil alltid være en konsekvens av flere uheldige faktorer.
Kari Kristensen: Jeg klarer ikke å snakke som Pippi mer
Jeg er enig med Høyre i deres insentiv-politiske forslag om å gi bedrifter tilskudd dersom de ansetter mennesker med redusert arbeidsevne. Men ellers er jeg enig med Mímir Kristjánsson fra Rødt: Vi må spørre oss hvorfor noen ikke får plass på arbeidsmarkedet.
En åpenbar grunn er at arbeidslivet er smalt og befolkningen bred. Å gjøre døren høy og porten vid for de med restarbeidsevne, vil tjene både syke og samfunn. Å få bukt med økende mobbing og å gjøre psykisk helsehjelp mer tilgjengelig, vil påvirke selvfølelse og mestringstro.
Skolens hårete kompetansemål bør vurderes opp mot praktisk og faktisk læring. Vi bør ikke ha en skole som skaper tapere og vinnere. Videre vil forskning på behandling av det som i dag er kronisk, invalidiserende sykdom, gjøre mye for veldig mange.
Det gis færre midler til forskning på enkelte nevrologiske og immunologiske sykdommer, enn det Norsk Industri har i representasjonsbudsjett på ett år. I gruppen kronikere finnes det mange, både med og uten utdanning, som ikke ønsker annet enn å jobbe. Jeg mener at et solidarisk samfunn har som jobb å utjevne uforskyldte forskjeller, ikke øke dem.
Det er ingen barn som skriver «når jeg blir stor, vil jeg bli ufør» i tekstoppgaver om framtidsdrømmer. Uførhet vil alltid være en konsekvens av flere uheldige faktorer.
Pisk-retorikken fra Høyre etterlater følgende inntrykk: Hvis du ikke kan skape verdier har du heller ikke verdi. Da er det bedre at tiden din brukes på – antageligvis kostbare – lite meningsfulle «aktiviteter» i regi av staten. Ordbruk som «det er for mange uføre», «vi må få færre uføre», ignorerer at bak statistikken finnes enkeltmennesker som ikke blir friskere verken av nedlatenhet eller årevis med saksbehandling i Nav.
Dagsavisen mener: Voksne bør få vaksiner
NRK fortalte forleden at hyttemarkedet går bra, det er særlig hytter over 10 millioner som selger godt. De som har mer enn nok har ikke dårlige tider. Det har heller ikke oljefondet eller statskassa. Vi har råd til å gi syke trygghet.
Høyres politikk har alltid vært for de rike og heldige. Men den trenger ikke samtidig å være mot fattige med uflaks. Å innvilge uføretrygd signaliserer ikke «vi har gitt deg opp». Det signaliserer «vi tror deg, vi ser deg, og du skal ha et greit liv selv om du ikke kan jobbe».