«Fram på höstkanten fyller jag tio år, och då har man väl sett sina bästa dar», sa Pippi Langstrømpe. Det klarte jeg også å si som tiåring.
Forleden slo det meg hvor lite oppdatert jeg er på hva som foregår i de nordiske nabolandene. Jeg er blitt dårligere til å forstå svensk og dansk med tida. Jeg klarer ikke å snakke som Pippi mer. Jeg aner ikke hvorfor det er blitt sånn. Men jeg tror det trengs et mye sterkere samarbeid i Norden på en rekke områder – men særlig mediene.
I urolige tider er det fint å forstå mer av naboene våre. Det omfattende nordiske samarbeidet mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige, i tillegg til Færøyene, Grønland og Åland, ble satt i gang etter andre verdenskrig. Nordisk råd ble opprettet i 1952. Men hvor omfattende er det egentlig, og kan det styrkes?
La oss starte med allmennkringkasterne våre. Samarbeidet «Nordvision», bestående av danske DR, NRK, svenske SR (Nå SVT) og finske Yle ble opprettet permanent i 1959, etter en felles konferanse i Stockholm året før. Etter hvert ble også islandske RUV med, samt de andre nordiske allmennkringkasterne.
Nå som Silicon Valley-milliardærene spiser av de nordiske mediene, burde vi samarbeide i mye sterkere grad enn før.
«Nordvision» består av programgrupper og ekspertgrupper som møtes to ganger i året for å pitche og presentere prosjekter og finne samarbeidspartnere, men også for å utveksle erfaringer og kunnskap. Dette har vi nytt godt av i lang tid. Jeg kan selv huske barndommen min med «Myggen» på NRK – et barneprogram som lærte oss å forstå både svensk, dansk, norsk og finsk.
Hilde Sandviks «Norsken, dansken og svensken» er et svært populært radioprogram som kan høres på NRK, Danmarks Radio og Sveriges Radio. Programmet omtaler seg som «panskandinavisk samtaleterapi», og diskuterer alt fra politikk til rariteter som oppstår i de tre landene. Denne suksessen er et eksempel til etterfølgelse.
[ Lars West Johnsen: Støres svakhet er Solbergs styrke ]
Målene til «Nordvision» trenger ikke begrense seg til statsmediene. Nå som Silicon Valley-milliardærene spiser av de nordiske mediene uten å generere arbeidsplasser i landene våre, burde vi samarbeide i mye sterkere grad enn før. Hvorfor deler vi ikke på journalistikk i avisene over grensene i større grad?
Dette gjelder også når det kommer til regulering av de store teknologiselskapene. De nordiske landene burde se på egenproduksjon og innkjøp av felles teknologiske løsninger, fremfor å se til Silicon Valley. Vi har noen av de beste universitetene i verden, med svært god kunnskap som kan deles på tvers av de nordiske grensene.
Barna skal kunne lære seg å gjenta det Pippi Langstrømpe sier på Pippis morsmål.
Men aller viktigst er det at de nordiske allmennkringkasterne kan dele mer innhold. Som på nyhetsfronten. Vi trenger å få nyheter fra Sverige presentert med svensk stemme – det samme med nyheter fra Danmark – ved at NRK setter over til SVT eller DR i løpet av nyhetssendingen. Og vice versa.
Tidligere nevnte Hilde Sandvik har flere ganger uttalt at det er «tåpelig å dubbe TV-programmer fra svensk og dansk til norsk, fordi de skandinaviske språkene mer eller mindre kan forstås som dialekter av samme språk».
Jeg er enig. Barna skal kunne lære seg å gjenta det Pippi Langstrømpe sier på Pippis morsmål.
Alle barn i Norge burde klare å lese en bok på svensk og dansk før de går ut barneskolen. De bør også klare å se en film uten tekst. Derfor er det naturlig å vektlegge enda mer nordisk opplæring i grunnskolen.
[ Kjell Werner: Sammen står vi sterkere. ]
I Finland har det alltid vært en opposisjon mot svensk, siden det blir sett på som «kolonispråket». Finske myndigheter har alltid forsvart svensk opplæring med at 5 prosent har det som morsmål. Kan du svensk, kan du også mye norsk og dansk. Det argumentet står ikke like sterkt lenger, nå som vi er blitt «for» gode i engelsk – og støtter oss heller på det.
Klart ansvaret for et mer forent Norden ikke skal falle på mediene alene. De nordiske landene burde styrket samarbeidet på felter som skole, politi, helse, kriminalomsorg, transport, kultur og idrett.
Det nordiske samarbeidet er unikt, men det kan stadig bli bedre. Målet må alltid være at nasjonalstatene består, selv om vi bør se på Norden som et unikt fellesskap der vi kan føle oss som hjemme i nabolandene i langt større grad enn vi gjør i dag.