Olof Palme var blant de første vestlige lederne som støttet palestinernes rett til selvbestemmelse, og han viste sterk solidaritet med kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Med sin grenseløse solidaritet og sine radikale sider, var Palme en av Sveriges mest kjente politikere internasjonalt.
Han var radikal i ordets rette forstand. Det betyr «å gå til roten av problemet». Det radikale glimtet var synlig i flere av hans kampsaker: Retten til nasjonal selvbestemmelse, behovet for en ny økonomisk verdensorden, kampen mot rasisme og eliminering av kolonialisme.
Kolonisering splitter samfunn og sluker økosystemer. Ifølge den palestinske akademikeren Edward Said i boka «Orientalismen», gir kolonisering et «fait accompli», en «done deal» som forhindrer oss i å se veier ut av det destruktive forholdet.
I stedet svømmer vi rundt i løgner, bukker under for falske narrativer som leder det internasjonale samfunnet til å investere i maskiner som pleier okkupantens falske, stjålne hage, og plyndrer de okkupertes hjem.
I årtier har vi lukket øynene når det palestinske folk frarøves drikkevann, verdighet og selve livet. Vi later som om vi ikke vet at ved å tolerere urettferdighet, gir vi overgriperen mot til å fortsette. Men når ofrene direktesender sine blodige lidelser til resten av verden og den ubegrensede uretten er i ferd med å skli ut i folkemord, ser vi sannhetens sår servert på våre skjermer.
Enhver borger som ikke ser at kolonisering må møtes med utvidet solidaritet, er et offer for «fait accompli». Det sa Said, og jeg tror Palme ville sagt seg enig, med egne ord: «Det finnes ikke noe dem eller oss, bare vi. Solidaritet er og må være udelelig».
Ved siden av de ti landene som trakk sin støtte til UNRWA, viser Norge fornuft. Men skal vi stoppe her, i en lavmælt diplomatisk linje?
Ved siden av de ti landene som trakk sin støtte til UNRWA, viser Norge fornuft. Men skal vi stoppe her, i en lavmælt diplomatisk linje? Selv etter at Israel er blitt tiltalt for folkemord, akselererer lidelsene i Gaza. Krigsforbrytelsene fortsetter når altfor få våger å svinge pisken i den såkalte frie verden.
Ifølge Edward Saids logikk er Norge et offer for «fait accompli». Vi har ennå ikke anerkjent Palestina som stat, og gjennom Oljefondet har vi milliarder av våre felles sparepenger investert i selskaper som tjener på utvidelsen av Israels ulovlige bosettinger.
Vi vet ikke med sikkerhet at norskproduserte våpen ikke ender opp hos okkupanten, og vi selger appelsiner fra okkupantens stjålne hage. Stortinget stemmer ned å trappe opp Norge sin innsats for å stanse forbrytelsene, mens solidariteten svekkes enda litt til. Dobbeltmoralen oser når politikerne nekter Gaza humanitær hjelp, slik vi har hjulpet Ukraina. Hva ville Palme gjort?
Vi kan finne tilbake til en mer generøs måte å være mennesker på, og å gjøre politikk på. En vei som søker en nyorientering mot en verdig sameksistens for alle.
Palme viste solidaritet i protester langs gatene og førte harde forhandlinger innenfor politikkens vegger. Han var en talsmann for økonomiske sanksjoner mot apartheidregimet, og oppfordret land til å boikotte sørafrikanske varer. Palme viste internasjonal solidaritet til sitt siste åndedrag, men levde aldri til å se apartheidregimet bli avskaffet.
Jo Moen Bredeveien: Det må fortsatt bygges bruer på venstresida
Året etter at Olof Palme ble skutt, en februarnatt i 1986, innførte Norge økonomisk boikott av Sør-Afrika. «Vi mener det er behov for å lede an, selv om andre land så langt ikke følger etter», sa Gro Harlem Brundtland, og brøt opp med koloniseringens premisser.
Flokkmentaliteten var ikke til hinder for å konfrontere uretten den gang, og den burde heller ikke være det i dag. Vi kan finne tilbake til en mer generøs måte å være mennesker på, og å gjøre politikk på. En vei som søker en nyorientering mot en verdig sameksistens for alle.
Som Palme sa: «Samfunnet er menneskets verk. Er det noe som er galt med det, så kan vi endre på det». Kan det være at våre folkevalgte trenger mer kontakt med grasrota og de som organiserer seg? De som vet – slik også Palme visste – at solidaritet uttrykkes gjennom handling, ikke bare ord.
De små revolusjonene av medfølelse er noen av lysglimtene som skinner gjennom krigsherjingens tunge tåke. Vi er stadig flere som nekter å kjøpe okkupantens løgner, mens vi lærer hvor sammenkoblet verdens glede og lidelse er.
Kolonialisme er ingen abstrakt idé, men en hard og blodig erfaring som må møtes med handling. Vi må fortsette å heve stemmen og adressere de underliggende årsakene til urettferdighet.
Vi sier at «ingen er fri før vi alle er fri». Å virkelig kjenne på hva det innebærer, at vi er forbundet til verdens folkemord og lidelser, kan gi oss kraften vi trenger for utvidet solidaritet.
Kan jeg gi rom for lidelsen? Kan jeg se at på den andre siden av sorgen og sinnet jeg føler, ligger omsorg og kjærlighet? Kan denne omsorgen utvide min oppfatning av hvilke faktorer jeg har kontroll over, hva jeg kan påvirke?
Kolonialisme er ingen abstrakt idé, men en hard og blodig erfaring som må møtes med handling. Vi må fortsette å heve stemmen, påpeke fakta, løfte de undertryktes stemme, (gjen)lære historie, vise medfølelse med alle vesener, og adressere de underliggende årsakene til urettferdighet.
Les også: Når samtaler ikke er nok
Vi må grave opp røttene; vi må være radikale. Vi må jobbe for å frarøve okkupanten sitt monetære oksygen, på samme måte som okkupanten frarøver oliventrær og mennesker livet.
Det er hva Palme ville ha gjort. Det er hva planeten, menneskeheten, og alle verdens undertrykte ber oss om å gjøre.
