Debatt
Har vi egentlig rom for alle?
Inkludering, også i arbeidslivet, handler ikke bare om gode intensjoner og honnørord. Det handler først og fremst om vilje til endring.
Inkludering i arbeidslivet krever en reell vilje til strukturelle og holdningsmessige endringer. Et samfunn som ikke evner å romme dem som befinner seg i ytterkantene, vil gradvis forme seg selv på en slik måte at færre og færre får plass, skriver Josefin Winther. Bildet er et illustrasjonsfoto, det er ikke fra filmen som omtales i teksten.
AaronAmat
Dokumentarfilmen om «Ola — en helt vanlig uvanlig fyr», laget av Ragnhild Nøst Bergem, går på norske kinoer i disse dager. I kjølvannet av premieren etterspørres det mer forskning på tilrettelagte arbeidsplasser, og behovet for å skape et mer inkluderende arbeidsliv settes igjen på agendaen.
Solberg-regjeringen vedtok i sin tid at minst 5 prosent av statens nyansettelser skulle være av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dagens regjering har nå fjernet kravet. Det reiser spørsmål om hvorvidt det ligger reelle holdninger og vilje til handling bak honnørord om tilrettelegging for et mer inkluderende arbeidsliv.
Kravet om fem prosent ble fjernet og er foreløpig ikke erstattet av noe annet tiltak. Man kan spørre seg hva dette er et uttrykk for.
