Når klimavitenskapen kolliderer med oljeinteressene, har Arbeiderpartiet en tendens til å havne på oljekjøret. Olja har gjennom årtier gitt Norge inntekter som andre land bare kan drømme om, og derfor er det lett å forstå at det gjør vondt å snakke om utfasing og omstilling.
Men nå banker klimaendringene på døra og kostnaden vil bli langt høyere fremover hvis vi ikke greier å omstille oss. «Utvikle, ikke avvikle» svarer Arbeiderpartiet. Som et evig mantra. Spørsmålet er imidlertid hva man legger i «utvikle». Og det er innviklet.
I høst kom Klimautvalget 2050 med sin rapport «Omstilling til lavutslipp – veivalg for klimapolitikken mot 2050». Ekspertutvalget har etter oppdrag fra Solberg-regjeringen sett på hva som skal til for at Norge når målet om å være et lavutslippsamfunn i 2050.
En av konklusjonene er at den norske oljepolitikken ikke lenger kan fortsette som før. Ikke bare anbefaler utvalget letestans langt fra eksisterende infrastruktur. De anbefaler også at regjeringen stanser all leting og utbygging frem til regjeringen har fått laget en plan for utfasing.
At norsk oljepolitikk er på kollisjonskurs med klimaet burde ikke komme som en overraskelse. Med mindre man har bodd under en stein og ikke fått med seg de utallige rapportene fra både FN og det internasjonale energibyrået IEA som viser nettopp det.
Likevel har ikke anbefalingene falt i god jord hos Arbeiderpartiet. Skal vi dømme etter uttalelsene de siste ukene fremstår partiet mer som en gjeng klimafornektere enn et styringsparti.
I et intervju med E24 avfeier den ferske klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen at regjeringen trenger en plan for utfasing, for produksjonen «faller jo av seg selv». Hadde Eriksen faktisk lest rapporten, ville han visst at Norge må redusere utvinningen mer enn det som ligger i dagens forventninger.
Nylig kom også nyheten om at EU ikke lenger vil inngå langsiktige gasskontrakter etter 2049. Til dette svarer olje- og energiminister Aasland at norsk gass «fortsatt vil ha en framtid også etter 2049» og at «dette ikke endrer partiets letestrategi».
Stikk i strid med IEA sin siste rapport, som påpeker at det ikke lenger holder å tro på lavere etterspørsel og fangst av CO2. At 200 forskere innstendig ber Jonas Gahr Støre om å endre norsk oljepolitikk ser heller ikke ut til å bite på regjeringen. For produksjonen vil jo falle av seg selv. Så her trenger ikke Arbeiderpartiet løfte en finger.
Støre påstår også at Norge nå «satser mest på leting rundt eksisterende olje- og gassplattformer, ikke på åpning av helt nye felt». Det er en sannhet med modifikasjoner, all den tid regjeringen fortsetter å dele ut letelisenser. Også langt unna eksisterende infrastruktur.
Arbeiderpartiet sin arroganse i oljepolitikken er ikke bare farlig i et klimaperspektiv. Hvis jeg var oljearbeider, ville jeg vært forbanna på regjeringens passive holdning til oljearbeidernes framtid.
Støre har visst også «glemt» at regjeringen hans i løpet av 2023 har satt rekord i antall godkjente utbyggingsplaner på norsk sokkel. Mye takket være den ekstremt generøse oljeskattepakka som ble vedtatt etter press fra nettopp Arbeiderpartiet.
Arbeiderpartiet sin arroganse i oljepolitikken er ikke bare farlig i et klimaperspektiv. Hvis jeg var oljearbeider, ville jeg vært forbanna på regjeringens passive holdning til oljearbeidernes framtid.
Som klimautvalget skriver i sin rapport, er det forskjell på en nedgang forårsaket av lavere og mer uforutsigbare priser på olje og gass, og på en politikk som legger til rette for en kontrollert nedbremsing av olje- og gassutvinningen.
Riktignok er det også stemmer i Arbeiderpartiet som er kritiske til partiets oljepolitikk. 17 modige matroser på dekk som roper om isfjellet forut. Spørsmålet er om de vil greie å snu Arbeiderpartiets tungrodde skip i tide til å unngå et havari.