CO2-kompensasjonsordningen er et av de viktigste rammevilkårene for industriutvikling i Norge. Skal vi lykkes med å kutte utslipp og skape jobber, må vi sikre en forutsigbar kompensasjonsordning som står seg over tid, gir konkurransekraft, arbeidsplasser og kutt i klimagassutslipp.
Vi skal gjøre vårt, men skal vi komme i mål, må regjeringen også gjøre sitt.
Kompensasjonsordningen for CO2 har tjent det norske samfunnet og norsk industri godt. Ordningen har sørget for at norsk kraftforedlende industri kan konkurrere på like vilkår med andre land, og den har vært avgjørende for å hindre såkalt karbonlekkasje.
I Europa setter gass- og kullkraft fortsatt kraftprisen i store deler av året. Gjennom utvekslingsforbindelser til Norden og det europeiske kontinentet påvirkes norsk kraftpris av at produsenter av europeisk gass- og kullkraft må kjøpe CO2-kvoter.
Denne prissmitten gjør at norske kraftpriser øker. Det øker kostnadene for kraftintensiv industri, til tross for at norsk industri i all hovedsak bruker fornybar kraft.
Ordningen tar derfor hensyn til disse konkurranseulempene, og den bidrar til at bedrifter ikke velger å flytte investeringer eller produksjon fra Norge til tredjeland med mindre streng klimapolitikk – med økte utslipp som konsekvens. Flere land i Europa, som Tyskland, Frankrike og Spania, har tilsvarende ordninger.
Flere norske industribedrifter må ta betydelige nedskrivninger som følge av at regjeringen for andre året på rad kutter i ordningen.
Omstilling er ikke noe nytt for våre medlemmer. Nå handler det om klimaomstilling, ikke klimautflagging. Her er CO2- kompensasjonsordningen helt avgjørende. Den bidrar til at industrien har omstillingskraft til å ta nye investeringer – innen blant annet karbonfangst, biokarbon, energieffektivisering, ny utslippsfri produksjonsteknologi, resirkulering og sirkulærøkonomi.
I regjeringens forslag til statsbudsjett foreslås det å kutte i CO2-kompensasjonsordningen. Kuttet skaper svært stor uforutsigbarhet for industrien, en uforutsigbarhet som kan bli skadelig for det grønne skiftet.
Siden kompensasjon utbetales til bedriftene på etterskudd, har kuttet tilbakevirkende kraft. Flere norske industribedrifter må ta betydelige nedskrivninger som følge av at regjeringen for andre året på rad kutter i ordningen.
Det er verdt å merke seg at statens inntekter fra kvotesystemet er vesentlig høyere enn utgiftene til CO2-kompensasjon. Frem mot 2030 vil det offentlige ha over 630 milliarder kroner i inntekter fra kvotesystemet, samtidig som CO2-kompensasjonen ville kostet rundt 116 milliarder kroner uten gulv, og 76 milliarder kroner med gulv på 375 kr.
Det offentlige har inntekter fra kvotesystemet gjennom salg av klimakvoter og økt skatt og utbytte fra kraftselskapene. CO2-kompensasjonen er altså ikke en utgift, bare en tilbakeføring av en mindre andel av statens kvoteinntekter.
Industrien og partene i arbeidslivet ønsker en reell dialog med regjeringen om hvordan vi kan sikre en bærekraftig CO2-kompensasjonsordning som står seg over tid.
Vi forventer at regjeringen følger opp sin egen regjeringsplattform og utnytter handlingsrommet som ligger i CO2-kompensasjonsordningen. Det vil kunne sikre en rettferdig omstilling ved at norske bedrifter kan konkurrere på like vilkår med land utenfor Europa, og på samme vilkår som konkurrenter i EUs medlemsstater som benytter CO2-kompensasjon.
Trepartssamarbeidet mellom LO, NHO og regjeringen er gullet vårt. Ikke minst gjelder det i klimapolitikken, der vi samarbeider om å kutte utslipp og skape jobber.
Industrien og partene i arbeidslivet ønsker derfor en reell dialog med regjeringen om hvordan vi kan sikre en bærekraftig CO2-kompensasjonsordning som står seg over tid, og som beskytter industrien mot karbonlekkasje.
En slik dialog må komme før forslag om å endre ordningen, ikke etterpå.
