Mission possible

Hvor mange har ikke ønsket å dra til New Zealand etter å ha sett «Lord of the Rings» eller Preikestolen etter «Mission Impossible»?

I dag hemmes Norge av at vi har en lite konkurransedyktig filminsentivordning og dermed går vi glipp av både store film- og serieinnspillinger og milliardinntekter til landet.

De siste årene har store Hollywood-produksjoner som «Mission: Impossible» og «James Bond» lagt deler av innspillingen til Norge. Ringvirkningene av en slik innspilling er store langt utenfor filmbransjen, og bidrar til sysselsetting og verdiskaping i hele landet, eksportinntekter til Norge, og markedsføring av norsk kultur, historie og natur.

Insentivordningen er i utgangspunktet enkel: Når filmen er ferdig, kan den få refundert inntil 25 prosent av dokumenterte og godkjente produksjonskostnader den har hatt i landet. Det betyr at for hver krone som betales ut i refusjon, har Norge allerede tjent mer enn fire ganger så mye.

God butikk? Ja! Så hva er problemet? Jo, potten til ordningen har gått ned, og uforutsigbarheten har gått opp. Det gjør det stadig mindre sannsynlig at vi får slike storfilmer til Norge i fremtiden.

Dagens insentivordning er en rammestyrt bevilgning under Kultur- og likestillingsdepartementet. Halvparten landets kommunestyrerepresentanter er enige i at Norge bør gå over til en ordning som ikke er begrenset av en årlig bevilgning.

Det viser en undersøkelse gjennomført av Norgesbarometeret for Virke. Og det er på høy tid, for i år er refusjonspotten mindre enn noensinne, på tross av at både den forrige regjeringen og den sittende har i sin regjeringsplattform at insentivordningen bør styrkes.

Det betyr at Norge er «utsolgt» ganske raskt, bare et fåtall produksjoner får refusjon. Så om det ett år er to skikkelig store internasjonale filmer som vil spille inn i Norge, må sannsynligvis en av dem snu i døra.

Unik natur og god infrastruktur er noe av det som gjør Norge attraktivt som innspillingsland, men det alene holder ikke så lenge den norske filminsentivordningen er så uforutsigbar og svært lite konkurransedyktig i det internasjonale markedet.

Nå er vår insentivordning for film den dårligste av 111 ordninger i verden. Dermed velges Norge bort, og vi går glipp av mellom 500 millioner og en milliard kroner hvert år fra filmproduksjoner som i stedet legges til andre land enn Norge.

I en tid der statsbudsjettet ligger an til å bli stramt – er det kanskje på tide å satse på en ordning som bringer penger inn?

Film- og dramaproduksjoner legger igjen store beløp til lokalt næringsliv i Norge i form av overnatting, servering, varer, transport og annen tjenesteyting. Om lag 90 prosent av produksjonene som får refusjon er lagt til distriktene. Flere nye ringvirkningsanalyser viser tydelig at insentivordningen har positive effekter langt utenfor filmbransjen – og at den er samfunnsøkonomisk lønnsom.

Regjeringen har selv fått utført en samfunnsøkonomisk analyse av ordningen tidligere i år, og denne dokumenterer at for hver krone ordningen utbetaler, tjener Norge 4,7 kroner. Hvilke andre statlige ordninger kan vise til slike resultater?

For reiselivsnæringen er film- og dramaproduksjon viktig for sesongutvikling og bidrar til å sikre helårs arbeidsplasser. Gjennomsnittlig vil 150 millioner mennesker se en blockbuster-film de tre første ukene etter premieren. Internasjonal forskning viser at opptil 40 prosent av publikum høyst sannsynlig vil besøke opptakssteder fra filmer og TV-serier. Dette er ikke bare «setjetterne» – de som kun reiser til et sted på grunn av en film eller TV-serie – men også de som lar seg inspirere til å dra til en lokasjon.

Det betyr at for destinasjonene er en blockbuster den ultimate to timers reklamefilm uten forstyrrelser.

Norge har gode forutsetninger for å bidra til at produksjoner blir gjennomført på en mer miljøvennlig måte, med ren energi og et effektivt arbeidsliv som kan gjennomføre produksjoner raskere. Det har også en klar miljøgevinst om flere og større deler av norske produksjoner kan gjennomføres i Norge fremfor andre land.

En ny, moderne og fremtidsrettet filminsentivordning – verdens grønneste filmordning – kan bli en merkevare for Norge, et historisk steg videre for hele filmfeltet samt gi store inntekter til fellesskapet.

Norge har alle forutsetninger for å kunne ta en større del av den internasjonale veksten, men nå sakker vi akterut i konkurransen.

Film er en milliardindustri. På verdensbasis omsettes det for flere hundre milliarder dollar, og dette er en næring i sterk vekst. Norge har alle forutsetninger for å kunne ta en større del av den internasjonale veksten, men nå sakker vi akterut i konkurransen.

Regjeringen må følge opp Hurdalsplattformen og lager en bedre insentivordning som både kan hente hjem norsk filmproduksjon og legge til rette for at flere utenlandske filmer blir produsert i Norge. Da kan endelig det enorme potensialet det å produsere film og TV i Norge medfører av milliardinntekter utløses.

Virke står sammen med reiselivsnæringen og en samlet filmbransje når vi etterspør at regjeringen etablerer en reell insentivordning: En regelstyrt refusjonsordning uten søknadsfrist, der alle film- og TV-produksjoner som kvalifiserer for refusjon, kan få dette.

Resultatet vil være en sterk norsk bransje med arbeidsplasser over hele landet, som tiltrekker seg internasjonal kapital og som bidrar til økt norsk kultureksport, og sterkere markedsføring av Norge som kulturnasjon og reisemål.

Nylig var regjeringen samlet til budsjettkonferanse. Når statsbudsjettet legges fram i oktober, forventer vi at vi endelig får se «Filminsentivordningen: Mission Possible».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen