Igjen ser vi dessverre konturene av en nytt dypt skille i Europa. Denne gangen mellom Russland, på den ene siden, hvor aggressiv nasjonalisme igjen har fått et dypt fotfeste – og på den andre siden – nær sagt alle de øvrige europeiske land.
På slagmarkene i og rundt Bakhmut, slåss derfor ikke bare ukrainerne for sin selvstendighet og å gjenvinne tapt land, men for et Europa basert på respekt for våre grunnleggende verdier, menneskerettighetene og et gjensidig forpliktende samarbeid.
Det er i slike situasjoner vi trenger politiske ledere som evner å mobilisere og inspirere oss til å ta kampen opp. President Kennedy var en slik leder, og det var nettopp gjennom sine taler han fikk oss til å stå sammen og se et håp om en bedre framtid.
I dag er det 60 år siden den amerikanske presidenten John F. Kennedy stod foran et folkehav i den delte byen Berlin, i et splittet Tyskland og et Europa preget av kald krig og en dyp kløft mellom øst og vest.
Det skal bli en tale for historiebøkene, og fortsatt den dag i dag tenker folk tilbake i dyp takknemlighet på dette usedvanlig viktige presidentbesøket, og ikke minst den korte, men svært inspirerende talen, som Kennedy holdt denne junidagen i 1963.
Før han reiser fra Washington D.C., har broren Robert vagt foreslått at han sier noe på tysk til berlinerne. På vei over Atlanterhavet erindrer Kennedy den ærbødige hilsenen romerne benyttet seg av – «civis Romanus sum» (jeg er romersk borger).
«Kan vi si noe lignende på tysk til Berlinerne?» spør Kennedy staben som følger med ham på reisen. Litt senere har han skriblet ned hilsenen – «Ich bin ein Berliner» ‒ på et stykke papir.
[ Tror Wagner-gruppen er ferdig i Ukraina: – Putin står igjen som ydmyket ]
«Jeg er stolt over å komme til denne byen som gjest av deres eminente borgermester (Willy Brandt), som over hele verden har symbolisert Vest-Berlins kampånd», innleder han talen.
«Og jeg er stolt over å besøke Forbundsrepublikken sammen med deres eminente forbundskansler (Konrad Adenhauer), som i så mange år har forpliktet Tyskland til demokrati, frihet og fremgang, og over å komme hit i selskap med min amerikanske kollega, general Clay, som har vært i denne byen under dens store kriser og som vil komme igjen hvis det skulle bli nødvendig», forsikrer president Kennedy, til stor jubel fra folkemassene.
Men så kommer hilsenen som ingen skal glemme:
«For to tusen år siden var den stolteste hilsenen ‘civis Romanus sum’. I dag – i den frie verden – er den stolteste hilsenen – ‘Ich bin ein Berliner’!» sier president Kennedy, før han med et stort smil, raskt legger til: «Jeg setter pris på at tolken min oversetter tysken min!»
Folket som lytter til ham – trolig i overkant av 150.000, om ikke langt flere – brøler av fryd og glede.
[ JFKs nevø vil bli USAs neste president ]
Han fortsetter og nå kommer hovedbudskapet:
«Det er mange mennesker i verden i dag som ikke forstår, eller sier de ikke forstår, hva som er det store stridsspørsmålet mellom den frie verden og kommunistlandene. La dem komme til Berlin!»
«Det er de som sier at kommunismen er framtidens ideologi. La dem komme til Berlin!»
«Og det er enkelte i Europa og andre steder som sier at vi kan samarbeide med kommunistene. La dem komme til Berlin!», hamrer han inn, før han avslutter: «Og det er til og med noen få som sier at det er sant at kommunismen er et ondt system, men den gir oss økonomiske framskritt. ‘Lass Sie nach Berlin kommen!’, legger han til på tysk, før han igjen gjentar: «La dem komme til Berlin!»
Kennedy avbrytes nok en gang av overdøven jubel, før han fortsetter:
«Jeg vet ikke om noen by som har vært beleiret i 18 år, men som fortsatt lever med samme vitalitet og kraft, håp og besluttsomhet som Vest-Berlin», sier Kennedy, før han utdyper:
«Selv om muren er den mest åpenbare og levende demonstrasjonen av det kommunistiske systemets fiasko, slik at hele verden kan se det, har vi ingen tilfredshet i det, for den er, som borgermesteren har sagt, ikke bare en krenkelse av historien, men en krenkelse av menneskeheten, da den skiller familier, skiller ektemenn og koner, brødre og søstre, og splitter et folk som ønsker å være forenet».
[ Folkeavstemningen i Berlin for mer ambisiøse klimamål mislyktes ]
President Kennedy avslutter: «Friheten er udelelig, og når selv ett menneske er slave, er ikke alle frie. Når alle er frie, kan vi se frem til den dagen da denne byen og dette landet og det store kontinentet Europa vil være forenet i en fredelig og håpefull klode. Når den dagen endelig kommer, og det vil den gjøre, kan Vest-Berlins befolkning være nøkternt fornøyd med at de sto i frontlinjen i nesten to tiår. Alle frie mennesker, uansett hvor de bor, er borgere av Berlin, og derfor, som et fritt menneske, uttrykker jeg med stolthet ordene: «Ich bin ein Berliner».
Man kan si takk og amen, men dette er skreddersydd politisk retorikk på sitt absolutt beste. Gitt omstendighetene kunne Vest-Berlins borgere knapt ha ønsket seg et bedre budskap fra en amerikansk president.
Det er i slike situasjoner vi trenger politiske ledere som evner å mobilisere og inspirere oss til å ta kampen opp.
Det er en kort tale, men samtidig en av president John F. Kennedys aller beste og viktigste. En tale som har til hensikt å hylle berlinernes store tålmodighet og heroiske innsats for å opprettholde et fritt, selvstendig og levedyktig Vest-Berlin – omgitt av kommunistisk vanstyre og ufrihet på alle kanter.
På flyet hjem fra Europa skal president Kennedy snu seg til sin legendariske taleskriver og rådgiver gjennom over 11 år, Ted Sorensen, og si: «Vi vil aldri oppleve en slik dag igjen.»
Kennedy skulle dessverre få så altfor rett.
Bare fem måneder senere, den 22. november 1963, skal en hel verden bli lammet av sjokk, vantro og forundring. President John F. Kennedy blir skutt og drept i Dallas, Texas.
En epoke i amerikansk politikk er brått og brutalt avsluttet.
Den daværende norske utenriksministeren, Halvard Lange, skal sette Kennedy og drapet i et riktig perspektiv: «Men her var det noe mer. Det var lederen for verdens mektigste stat som var blitt revet bort. Den yngste blant verdens ledende statsmenn, myrdet midt i sin gjerning. Mannen som mer enn noen stod for ungdommen som levendegjørelsen av viljen til å bygge en fremtid i fred, rettferd og velstand for sitt eget og alle verdens folk.»
[ Amerikansk prisvinner: – Ingen i USA bruker ordet «fattig» (+) ]
