Det har lenge vært motstand mot genteknologi og genmodifisering. Når genmodifiserte organismer (GMO) gjorde sitt inntog i Europa for tretti år siden, var det nytt og ukjent, og mange fryktet risikoen forbundet med de nye teknikkene.
I dag er situasjonen annerledes. Den ferske NOU-en «Genteknologi i en bærekraftig fremtid» (NOU 2023: 18) gir et oppdatert kunnskapsbilde om teknologien og dens muligheter.
Genteknologi reiser etiske spørsmål som berører velferden til mennesker, dyr og natur. Vi må derfor spørre: Er det etisk eller uetisk å bruke genteknologi for å løse globale utfordringer knyttet til klima, matforsyning, og sykdomsbehandling?
De som forsvarer den rådende politikken i Europa og i Norge, vil gjerne hevde at lovgivningen på dette området har fungert godt på den måten at det har forhindret GMO-produkter å nå markedet.
GMO-skepsisen understøttes ofte av tre typer argumenter. Noen hevder at genmodifisering er etisk galt fordi det er unaturlig. Poenget her er at mennesker ikke bør herske over eller tukle med naturen fordi det naturlige har en verdi i seg selv.
Hvilken rolle spiller det egentlig om noe er naturlig eller unaturlig? En kreftsvulst er naturlig, men uønsket. En respirator er unaturlig, men ønsket. Vi endrer hele tiden på naturen på måter som bryter med naturens evolusjon i behandlingen av sykdommer og i tradisjonell planteforedling, uten at det betraktes som galt av den grunn.
Genteknologipolitikken som har vært ført i Norge og Europa har vært altfor restriktiv.
Påstanden om at GMO er unaturlig, er dessuten ikke riktig. Minst fem prosent av alle planter, deriblant te, bananer og peanøtter, har naturlig fått tilført de samme bakteriegenene som også brukes i genmodifisering.
Vi mennesker har alltid rådet over naturen og endret på den for å imøtekomme våre behov. Det avgjørende etisk sett er ikke om det vi gjør er naturlig eller unaturlig, men om det er forsvarlig.
Andre hevder at genmodifisering er etisk galt fordi det er risikabelt. Over 20 år med risikovurderinger har imidlertid ikke avdekket noe som gir grunnlag for en bekymring om at genteknologi er særlig risikabel. Et viktig poeng her er at det er typen endring – den tilførte egenskap – som har betydning for risikoen, ikke teknologien som benyttes.
For det tredje hevdes det at GMO er etisk galt fordi det er utviklet av multinasjonale selskaper med tilknyttet eierskap i form av patenter. Det hemmer innovasjon og begrenser bønders adgang til såvare fra egen avling.
Men GMOer trenger ikke utvikles eller patenteres av multinasjonale selskaper. De kan like gjerne utvikles på universiteter og forskningsinstitusjoner, og vil da typisk ikke være patenterte. Jo mer ressurskrevende det er å få godkjenning, jo mindre sannsynlig er det at små og relativt ikke-kommersielle produkter/løsninger vil komme på markedet.
Bekymringen for eierskap og maktkonsentrasjon kan derfor ikke begrunne en generell motstand mot GMO, men like gjerne være et argument for lavere terskler for godkjenning.
Fra en etisk synsvinkel må vi ikke bare spørre hva vi risikerer ved å bruke ny teknologi for å løse de problemene vi står overfor. Vi må også spørre hva vi risikerer ved å la være å bruke slik teknologi.
Vi som utgjør flertallet i Genteknologiutvalget, mener at genteknologipolitikken som har vært ført i Norge og Europa har vært altfor restriktiv. Med den rivende vitenskapelige og teknologiske utviklingen som har skjedd de siste tretti årene, gir genteknologi mange muligheter for bærekraftig og samfunnsnyttig utvikling.
Nå er det på høy tid å spørre hvem som har begrunnelsesbyrden: Er det de som ønsker en fortsatt streng regulering av GMO, eller vi som ønsker en oppmykning av regelverket?
Skeptikerne kan vise til prinsippet om at bevisbyrden ligger hos den som vil forandre status quo. «Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får» uttrykker en slik holdning. Problemet med denne forsiktighetsstrategien er at den vil legge de mest pessimistiske skadescenarioer til grunn for en politikk. De som ønsker en fortsatt streng regulering av genteknologi, plikter å vise at konsekvensene av en slik regulering er bedre enn konsekvensene av en oppmykning.
Vi som ønsker en mer liberal genteknologipolitikk, kan vise til den oppdaterte kunnskapen vi har om genteknologi. Vi må tilsvarende anføre at konsekvensene av en streng regulering er dårligere enn konsekvensene av en oppmykning, altså at nytteverdien ved GMO-produkter overstiger den eventuelle risikoen. Det kan vi i dag.
Hvis genteknologi blir en vesentlig del av løsningen på globale utfordringer, og det ikke finnes aktuelle alternativer som er bedre eller mindre risikable, taler mye for at begrunnelsesbyrden ligger på de som vil opprettholde en streng regulering.
[ Sopp truer avlinger: – «Last of Us» er fiksjon, men vi kan få en global helsekatastrofe ]
Vitenskapen har talt: Genteknologi er en trygg og effektiv metode for å utvikle legemidler, produkter til mat og fôr, og klimatilpasningsdyktige organismer.
Etikken er like klar: Det er uetisk å la være å bruke genteknologi som kan bidra til å løse presserende globale utfordringer.
Kronikken er signert Flertallet i Genteknologiutvalget: Espen Gamlund (professor i filosofi ved Universitetet i Bergen), Muath Alsheikh (førsteamanuensis i planteavl ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og forskningssjef ved Graminor), Sigrid Bratlie (strategisk rådgiver i Kreftforeningen og prosjektleder for genteknologi i NCE Heidner Biocluster/GENEinnovate), Trygve Brautaset (professor i syntetisk biologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet), Arne Holst-Jensen (seksjonsleder, Forskning mattrygghet og dyrehelse ved Veterinærinstituttet), Camilla Tøndel (professor i medisin ved Universitetet i Bergen og overlege ved Haukeland Universitetssykehus) og Anna Wargelius (forskningssjef ved Havforskningsinstituttet).
[ Kronisk syk kvinne: Verdens beste helsevesen – for menn med hjertelidelser og helseforsikring ]
[ – Vi krysser fingrene for at det ikke blir som i 2018, sier bonde Henrik Valle ]
