Første gang jeg lærte om jeg lærte om genmodifiserte organismer (GMO), var i naturfagstimen på videregående. Det var snakk om potensielle mulighetene innenfor mat, helse og miljø, etiske problemstillinger og lovgivning i Norge.
Jeg satt igjen med følelsen av at vi hadde dårlig tid. At det hastet.
Dette var et innovasjonskappløp, og om Norge ikke meldte seg på, ville vi bli hengende etter.
Allerede den gangen stod vi overfor problemer som global oppvarming, fattigdom, sult og sykdommer. Dette var problemstillinger som lå i de voksnes hender. Syv år senere har jeg selv blitt voksen og tar en master i genetikk og utviklingsbiologi ved Universitetet i Oslo. Man skulle tro at mye har skjedd og at de voksne hadde gjort jobben sin.
Men har vi egentlig kommet noe lenger siden den gang?
[ Mens politikere nyter påskefjellet, lever ukrainske flyktninger under forhold som ikke er verdige ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/HS7ZZOUUVVBSXDJAHATHXUQYBA.JPG)
Ifølge genteknologirådet er en genmodifisert organisme en organisme som har fått arvematerialet, altså DNAet, endret ved bruk av genteknologi. Denne definisjonen deler vi med EU, men ikke nødvendigvis med andre land i verden som vi importerer mat og dyrefôr fra.
Til sammenligning er regelverket i USA litt mer uklart enn vårt. I 2015 hadde ingen genmodifiserte produkter blitt godkjent som mat eller fôr i Norge. Syv år senere har vi fortsatt ingen slike produkter ute på det norske markedet. Dette kan bli problematisk når det meldes om at flere land, som for eksempel Kina, åpner mer opp for genredigerte matplanter. Norge er helt avhengig av matimport fra andre land.
Den strenge reguleringen vår kan i fremtiden føre til handelskonflikter med resten av verden.
[ – Hvilken mann sier offentlig: «Jeg har lyst på masse barn, men jeg får det ikke til (+) ]
Kan lille Norge ha noen innflytelse på internasjonal forskning? I 2020 ble Norge rangert som nummer fire i verden når det kommer til høyest publiseringsvolum av forskningsartikler. Det skyldes blant annet god finansiering av norsk, offentlig forskning. I tillegg til et økt internasjonalt samarbeid hvor fire av fem artikler skrives med internasjonale medforfattere. Når det kommer til vitenskapelig innflytelse rangeres Norge som nummer 10 av verdens 43 største nasjoner.
Dette betyr faktisk at norsk forskning er relevant og blir brukt.
Norge har altså en stemme i det internasjonale forskningsmiljøet. Så hvorfor er det viktig at Norge er med når det kommer til GMO-forskning? Det handler rett og slett om å holde oss relevante hvis vi skal fortsette å bli hørt. Vi trenger derfor egen forskning i fagfeltet for å kunne forstå og bruke andre lands forskning, og for å kunne fungere som en viktig samarbeidspartner.
Norge må også delta for å være med i de etiske vurderingene som ligger til grunn for utviklingen av ulike typer GMO. En annen viktig grunn er at andre internasjonale aktører ikke nødvendigvis lager produkter som egner seg for det norske klimaet og miljøet.
Vi er et sært, lite marked som vi selv må ta hovedansvaret for.
Debattene har rast siden de første genmodifiserte matplantene kom på verdensmarkedet på 90-tallet. Det har vært preget av høy temperatur og frykt som har skapt store splittelser. I slutten av 2016 ble det varslet om at ny teknologi og nye produkter skulle gi oss en nyansert og fremtidsrettet diskusjon. Denne teknologien skulle være grunnlaget for den «nye GMO-debatten» som skulle øke befolkningens kunnskapsnivå. Likevel har det vært ganske stille de siste årene.
Hva skjedde med den «nye GMO-debatten»?
[ Nora Dåsnes kan vinne nok en gjev pris: – At de har plukket ut meg, føles veldig stort ]
Genteknologiloven ble utformet i 1993 da teknologien var i tidlig utvikling. Det har skjedd mye på teknologifronten siden den gang. CRISPR er for eksempel en ny teknologi som gjør det mulig å forandre på én bokstav i DNA alfabetet. Denne forandringen er ikke mulig å skille fra en spontan mutasjon forårsaket av naturen selv.
Det er altså ikke selve resultatet som er forbudt, men det at GMOen har blitt lagd ved hjelp av genteknologi. I 2017 dro Bioteknologirådet i gang en bred samfunnsdebatt om lovregulering av GMO i Norge. I desember 2018 overrakte et samlet råd et lovforslag til daværende klima- og miljøvernminister, Ola Elvestuen (V). Rådet la vekt på en god og robust regulering som ivaretar hensyn til miljøet, helse, bærekraft, samfunnsnytte og etikk. Samtidig skal den legge til rette for å utnytte potensialet i genteknologien. I 2020 etterlyste Bioteknologirådet et svar på forslaget. Nå har vi kommet til 2022 og vi venter fortsatt i spenning.
[ Det dere er sjokkert over nå, har i mange hundre år vært hverdag for oss i Georgia ]
I en undersøkelse gjort av Bioteknologirådet, i forbindelse med samarbeidsprosjektet GENEinnovate, kom det frem at flertallet av norske forbrukere er positive til bærekraftig og samfunnsnyttig bruk av genredigering. Samtidig er mange bekymret for risikoen knyttet til slike produkter. Andre undersøkelser viser derimot at nordmenn generelt er mer villige til å ta risiko enn folk i andre land fordi vi i større grad er beskyttet av velferdsstaten og har tillit til statens etiske vurderinger. I tillegg er nordmenn mer opptatt av etisk handel, og mener at brudd på normer om etisk handel bør straffeforfølges. Det Etiske Råd i Danmark går så langt som å si at det vil være uetisk å ikke ta i bruk genmodifisert matplanter.
Tiltaksløshet er også en risiko.
Hvordan kan vi sørge for etisk og trygg GMO når vi ikke engasjerer oss i utviklingen? Det er viktig at Norge bruker stemmen sin og styrer GMO-forskningen i en etisk retning. Vi må engasjere oss før det er for sent. Det er snakk om de unges fremtid, men den ligger i de voksnes hender. Som ung voksen og biolog føler jeg at det nå er mitt ansvar å bruke stemmen min på vegne av alle barn og unge. Klima- og miljødepartementet, det haster! Alt er ikke mulig med GMO, men potensialet er stort. Det trenger ikke gå på bekostning av bærekraftig utvikling, og en trygg og god regulering.