Det sies at vi har verdens beste helsevesen. Og verdens tryggeste samfunn å bli syk i.
Og dette gjelder – hvis du er mann som får en kjent, behandlingsbar sykdom mens du har fast og godt lønnet jobb og helseforsikring.
Om du får en lavstatussykdom man vet lite om, er kvinne og havner i kategorien «kronisk», er situasjonen annerledes.
Min sykdom gjør meg sengeliggende. Det går ingen penger til kino, reiser eller shopping. Ingen til ferie, til restaurantbesøk, ny sykkel. Ingen til klær, og veldig lite til fritidsaktiviteter for barna.
Siden sykdommen jeg har innebærer mye smerter, men er forsket minimalt på og man ikke kjenner årsaken, får jeg ingen medisiner på blå resept. De smertestillende som virker for meg er knalldyre. De koster 1.300 kroner i måneden. Og da er andre nødvendige medisiner, som heller ikke er på blå resept, ikke medregnet.
Ei heller medisiner/preparater som trengs for bivirkninger som forstoppelse, øyedråper for tørre øyne, og hjelpemidler for tørre slimhinner i munnen. Og, på grunn av diagnosen jeg har (og ikke har) får jeg heller ikke hjelp til tannlegeregninger som kommer på grunn av bivirkninger av medisiner jeg ikke får støtte til.
Folk som meg, de trygda, blir sett på som en fare for velferdsstaten. Noe vi må få færre av.
Når en i familien blir veldig syk, påvirker det hele familiesystemet. Både fysisk og psykisk. Har du da tre barn, som både har sine egen helseutfordringer og trenger psykisk oppfølgning, er dette langt unna gratis.
Du skal opp i 9.120 kroner i egenandel før det blir gratis for dem å gå til lege.
Og hvis for eksempel to av dem trenger psykolog en periode, koster en time cirka 1.500 kr. Det vil si 9.000 kroner i måneden bare for psykolog for barna, hvis de har en time hver, hver 14. dag.
For barn må i prinsippet være suicidale eller psykotiske, eller ha svært alvorlige lidelser, hvis de skal få plass på BUP/DPS.
[ Utgiftene til en vanlig familie har økt med 32.000 kroner ]
Når utgifter per måned er 12.000 kroner i medisiner, utgifter for egenandel for hele familien før frikort er 15.200, og psykolog må betales av deg, er det ganske dyrt å være syk.
At jeg eller ektefellen skal unne oss psykologisk støtte, er økonomisk uaktuelt. Selv om behovet er der. For livet med alvorlig sykdom, pårørendestøtte og isolasjon, kunne trengt psykososial oppbakking. Dessuten er økonomisk utrygghet ikke noen booster for verken verdighet eller parforhold.
Diskusjoner om det er greit med billig dopapir som rasper opp bakenden, om man har råd til en flaske vin en lørdag, og hvor mye man bør makse lånet i utrygge tider for å beholde bolig, sliter på. Og SFO, fotballutgifter, strømpriser og renta er som de er, for både klokker og prest.
Det blir lite penger igjen til mat. Så det blir mye ultraprosessert mat, som Dagsavisen nylig har vist er kreftfremkallende. Som igjen vil gjøre at vår familie er mer sårbare for å koste samfunnet mer, på grunn av potensielle tilleggssykdommer og overvekt.
Hadde jeg hatt kreft og bodd i Oslo hadde alle medisiner vært gratis, familien hadde fått gratis rehabiliteringsopphold og psykisk støtte, hjelp i huset, lindring og en sterk pasientorganisasjon i ryggen. Familien ville møtt sympati framfor stigmatisering.
Helsesystemet vårt gjør at det er diagnosen du har, ikke lidelsestrykk eller invalidiseringsgrad som påvirker støtte, behandling og hjelp på blå resept.
Stort sett alle våre klær er arvegods eller kjøpt brukt. Det blir byferie i sommer, igjen. Likevel er vi langt fra de som er hardest rammet.
Jeg hadde åtte års utdannelse, og rakk å være litt i jobb før jeg ble syk. Det gjør at jeg får litt mer i uføretrygd enn de som enten ble syke altfor tidlig, eller de som ikke er funnet «verdige» for trygdeytelser.
Der jeg vokste opp, bodde akademikere, trygda og kunstnere i samme område. Det er utopisk i dagens Oslo.
Pressen skriver minimalt om trygdede, litt om matkøer – og veldig mye om skatteflyktninger og laksemilliardærer. Om de som var så heldige å vokse opp i et land som ga dem mulighet til å bli utrolig rike. Om de som setter store klimaavtrykk gjennom svære eiendommer, reiser til og fra Sveits, de som fikk unevnelige beløp i koronastøtte, og som savnes av mange (særlig Høyre-) politikere.
Folk som meg, de trygda, blir sett på som en fare for velferdsstaten. Noe vi må få færre av. Noen som spiser av andres goder. Som gnager som skadedyr av et oljefond på 15.000 milliarder.
Om vi er snille naboer, gode tanter, betydningsfulle venner eller ok mennesker, betyr ingenting.
Jeg har høyt studielån og en utdannelse jeg gjerne vil bruke. Lysten til å tjene egne penger og betale skatt er stor. Men før jeg blir frisk, vil jeg være på mottakersida.
Skal jeg bli frisk, må det forskes på kvinnesykdommer. Og fram til det skjer, håper jeg at jeg ikke må sende familien til matkøen, der jeg høyst sannsynlig vil møte mennesker i samme situasjon som meg.
Det er vist at uførhet ofte går i arv. Hvorfor, er komplekst, men jeg tror en vesentlig faktor er fattigdom. Barn med trygdede foreldre får mindre sosial og kulturell stimuli. Flere bekymringer og stress, større psykososiale belastninger.
De spiser mer usunt og mindre variert. Får færre opplevelser, færre fritidsaktiviteter og et snevrere sosialt miljø. Færre arenaer for mestring og god selvfølelse. Dersom økonomien trygges, forskjeller utjevnes og forutsetninger blir likere, vil barn av trygdede få bedre forutsetninger.
Trygdeoppgjøret i år, vil kanskje gjøre det litt lenger mellom hver gang jeg drar Mastercardet. Og jeg vet at med en blåblå regjering, med et Høyre som bruker hver mulighet til å snakke om trygda som snyltere, ville situasjonen vært verre. Men det endrer ikke signalene om at om du ikke produserer, har du lite verdi.
Der jeg vokste opp, bodde akademikere, trygda og kunstnere i samme område. Det er utopisk i dagens Oslo.
Mitt håp for framtida er ikke lysegrønt men Rødt.
I det håpet finnes regjeringer og retorikk som ser mennesker som mer enn sin funksjon, og som ønsker verdige liv for alle. Om ikke annet fordi uhelse og økonomisk trygghet fører til økte lidelser, økt utrygghet, økt uro og økte kostnader av sekundæreffekter.
[ Svenske myndigheter slår alarm om økte matvarepriser – mener det kan gå utover folkehelsa ]
[ Hilsen fra en som kjenner helsevesenet altfor godt: Isolasjonen er kanskje det verste ]