Det koker i skolen. Antall voldshendelser i Osloskolen er femdoblet siden 2015.
Kunnskapsminister Tonje Brenna kom denne uken med et forslag som Oslo Høyre trolig vil bejuble, og flere med dem. Brenna vil gi lærere lovfestet rett til å bruke fysisk makt mot elever for å avverge at noen blir skadd.
Et tidligere foreslått tiltak fra Oslo Høyre er voldsalarmer i alle klasserom, samt større spillerom for å sette inn diverse atferdsregulerende tiltak.
Jeg tror dessverre vi som samfunn er på vei i full fart, i helt feil retning.
Antall barn som av ulike årsaker ikke kommer seg til klasserommet er stigende. Vi kaller det «skolevegring». Merkelappen i seg selv betraktes ikke som noen diagnose, men snarere som et symptom. Og et symptom på noe er det jo saktens.
Jeg har aldri vært komfortabel med begrepet. For meg høres det nemlig ut som et problem som har sitt utspring i eleven. Således bæres ansvaret for problematikken av feil part. Når barn ikke opplever å ha det godt på skolen, kan fravær være en helt nødvendig overlevelsesstrategi.
Det er helt klart at vi må jobbe for at lærere skal ha et trygt arbeidsmiljø. Men jeg tror ikke at det å senke grensen for tvang og makt i skolen er veien å gå.
Mitt inntrykk er at vi i stor grad anerkjenner at 6-årsreformen var en blemme, barna som begynner i 1. klasse hører ikke til ved pultene, de skulle ha boltret seg i fri lek en god stund lenger. Men vi reverserer ikke reformen. Tvert imot.
Sakte, men sikkert omgjøres barnehagene til førskoler. Skoleforberedende aktiviteter skviser ut mer og mer av den frie leken. Den frie leken blir i beste fall prioritert som et middel for å fremme sosial kompetanse, vi tar oss ikke råd til å la ikke-definert tilstedeværelse i seg selv være et mål.
Professor dr. med Trond H Diseth og overlege Stein Førde, barne- og ungdomspsykiatere ved Oslo universitetssykehus, ropte i 2017 varsku med kronikken «Kan skolen gjøre barn syke?», i Dagbladet. Bakgrunnen var deres arbeid med sykehusinnlagte barn med sammensatte fysiske og psykiske plager, som er en økende pasientgruppe.
Skolen er, ifølge legene, «den viktigste faktoren for barns helse i dag». De er bekymret for hvordan en stadig økende testkultur og et tiltakende prestasjonspress i skolen kan skade barns fysiske og psykiske helse på kort og lang sikt.
Marie-Lisbet Amundsen er professor i spesialpedagogikk, og har basert på egen forskning skrevet artikkelen «Når skolen svikter» på Utdanningsforskning.no. Her viser hun hvordan foresatte med barn med skolevegring, opplever at skolen legger ansvaret på dem, og at det stilles spørsmål ved deres omsorgsevne.
I noen tilfeller stemmer det at det er noe som ikke fungerer hjemme, når barnet ikke vil på skolen. Men i langt flere tilfeller bunner det faktisk i årsaker som har sitt utspring på skolen, når elever ikke trives på skolen.
Amundsen henviser i sin artikkel til Folkehelseinstituttet, som konkluderer med at 15–20 % av alle norske ungdommer til enhver tid har nedsatt funksjon grunnet psykiske vansker. De foresatte som er informanter i Amundsens forskning, forteller at barnet deres ikke orker situasjoner på skolen som er preget av stress eller forventninger om hele tiden å skulle prestere individuelt.
Dette er et paradoks, sier en far, for hele skolehverdagen preges jo av dette. De har leksearbeid som kontrolleres, de har mindre og større tester og gloseprøver, og i tillegg har de jevnlige nasjonale- og internasjonale kartleggingsprøver. Det sosiale presset kommer i tillegg til alt dette. Det forventes at barna skal være våkne, engasjerte og sosialt aktive hele tiden, og for alle de som ikke håndterer dette jaget, kan det bli for mye.
[ Lærer og forfatter: Vi må være ærlige om skolens tilstand før vi kan begynne å fremsnakke den ]
Barn som strever med tilpasningen viser oss dette på ulike vis. Og det mest konstruktive vi kan gjøre er å aldri gi opp å være nysgjerrige på hva fremveksten av barns «problematiske» atferd egentlig handler om. Vi må ta innover oss og erkjenne at skolen har utfordringer med å romme alle de ulike barna i det tradisjonelle klasserommet med opp mot 30 elever sammen med en lærer. Først da kan vi ta helhetlig ansvar for det.
Ved flere anledninger har jeg hørt barn forklare at de er sånne som har store problemer med skolen. Det er graverende at de små menneskene legger dette ansvaret på seg selv.
Som forsker og psykolog Stuart Ablon har uttalt, så gjør alltid barn så godt de kan. Heine Steinkopf, Fagleder RVTS Sør, blir i et intervju bedt om å utdype dette utsagnet. Som han presiserer, så handler dette om menneskesyn. «Når en skal jobbe med mennesker, og da spesielt med barn og ungdom, så er det noe med å være bevisst på sitt verdimessige startpunkt. Hvordan vi ser på dette barnet, dette mennesket.»
Lærer og filosof Ole Martin Moen ga nylig ut boka «Skolens omsorgssvikt». Her sammenligner han skoler med fabrikker, fengsler og psykiatriske sykehus. Han peker blant annet på hvordan vi setter karakterer ut ifra «absolutte prestasjoner», og ikke ut fra hvilke forutsetninger elevene har. Og han kaller skolen for en industrialisering av barndommen.
[ Vold i skolen: Misforstått taushetsplikt ]
Det at vi kaller barn elever, og ikke barn – er i seg selv verdt å dvele ved. Elever skal jo først og fremst lære. I møte med barn derimot, må vi forholde oss til et helt lass med komplekse behov.
I sin nåværende rolle som professor ved Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet, føler Moen at han har fått se skolevesenet med nye øyne. Han mener vi umiddelbart bør sørge for at en tredjedel av de voksne ansattes tid i skolen er øremerket til å sikre at barns omsorgsbehov ivaretas, og at dette på det nåværende tidspunkt gjøres i så liten grad at skolen som institusjon burde meldes til barnevernet.
Det er helt klart at vi må jobbe for at lærere skal ha et trygt arbeidsmiljø. Men jeg tror ikke at det å senke grensen for tvang og makt i skolen er veien å gå, jeg foreslår at vi begynner et helt annet sted.
Vi må være villige til å lytte til det volden i skolen har å fortelle oss. For først og fremst er den et symptom på samhandling som løper løpsk, på feilslåtte prioriteringer og menneskelig mistrivsel.
Vi bør være modige nok til å sikte mot noe så radikalt som å gjøre skolen til et barnevennlig sted.
[ Dagsavisen mener: Regjeringens forslag er et riktig og etterspurt tiltak mot vold i skolen ]
[ Redd Barna reagerer på Brenna-forslag: – Gir gale signaler ]
