Helt tyst om vold på fødestua

Vi i Barselopprøret har mottatt hundrevis av historier fra kvinner i løpet av de siste par årene. Flere historier handler om kvinner som har opplevd å bli avvist på sykehuset, som har blitt holdt fast under fødsel, vaginalundersøkt mot sin vilje eller klippet i underlivet uten samtykke.

Som all annen vold medfører det store konsekvenser for den som blir utsatt for det, og det er derfor vi er nødt til å snakke om hva som skjer på fødestua.

Denne typen vold har et navn. Det heter obstetrisk vold og handler om fysisk, psykisk og seksuell vold kvinner kan bli utsatt for i møte med svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen.

Begrepet omfatter også når fødende blir overlatt til seg selv, ikke får helsehjelp eller får det for sent, eller blir tvunget til å føde i en stilling som hindrer hennes bevegelsesfrihet, for å nevne noen eksempler.

Sammen med helsepersonell fra andre organisasjoner tok vi i Barselopprøret initiativ til å starte en samtale om obstetrisk vold i en kronikk i Dagsavisen.

Det var et bevisst valg at denne kronikken skulle skrives av både kvinner og jordmødre fordi vi ønsker en debatt om hvordan vi kan skape endring, ikke et ordskifte hvor kvinner og helsepersonell settes opp mot hverandre slik det skjedde i Danmark da en lignende kronikk ble publisert.

Til tross for dette var vi spente på hvilke reaksjoner som ville komme, men vi var ikke forberedt på at det skulle være helt tyst. Vi lever i et samfunn hvor vi er opptatt av å bekjempe vold mot kvinner. Hvorfor skaper ikke temaet debatt?

Vi tror det handler om at de som utfører denne volden, er helsepersonell som hjelper kvinner i en situasjon som skal være en lykkelig begivenhet. Det er rett og slett for vanskelig å se for seg at dette skjer.

Det går kanskje an å trekke en parallell til hvordan samfunnet har forholdt seg til vold i nære relasjoner. Det er vanskelig å forestille seg at den du kjenner som den engasjerte fotballtreneren faktisk kan banke kona si bak lukkede dører. Lenge ble dette omtalt som «husbråk».

I dag har vi en annen holdning til vold i nære relasjoner, og det gjenspeiles i lovverket. Gjennom lovverket vedkjenner vi oss at denne formen for vold eksisterer.

[ «Istedenfor å se på abort som et onde på samfunnsnivå, mener vi at forsvarlig abortomsorg er løsningen på problemet med uønsket graviditet» ]

Vi trenger samme type holdningsendring når det kommer til obstetrisk vold. Vi må anerkjenne at det skjer, og vi mener at dette må gjøres gjennom at vi får et lovverk på dette feltet.

Flere land ligger foran Norge når det gjelder å lovfeste fødendes rettigheter. I Chile er for eksempel et slikt lovverk på trappene. Bakgrunnen for dette lovforslaget er nettopp at man ønsker å gjøre slutt på usynliggjøringen og normaliseringen av obstetrisk vold.

Det chilenske lovforslaget kalles Ley Adriana, etter den unge kvinnen som opplevde at datteren døde under fødsel, fordi hun gjentatte ganger ble nektet helsehjelp på sykehuset fordi hun ikke hadde stor nok åpning. Lovforslaget vil etablere tydelige rettigheter for kvinner i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid, i tillegg til å komme med en tydelig definisjon på obstetrisk vold og hva det kan omfatte.

Norge har en konteinerlov, en beitelov og ganske gode rettigheter for dyr som skal føde. Det er ordentlig pinlig at «verdens mest likestilte land» som attpåtil skal være «verdens beste land å føde i», ikke klarer noe så grunnleggende som å sikre kvinners rettigheter i svangerskap, fødsel og barseltid.

Norge må bli et foregangsland for fødende. Vi trenger et lovverk for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen.

[ – Mange kvinner foretrekker å lære amming av en mann ]

[ Norske kvinner: Menssmerter skaper problemer i hverdagen ]