Hva skal vi med en abortlov?

Med abortutvalget som regjeringen har oppnevnt, åpnes det for nye abortdiskusjoner i landet vårt.

Mye har hendt siden Stortinget i 1978 vedtok dagens abortlov. Mandatet for regjeringens utvalg er smalt, med fokus på spørsmålet om hvor langt ute i graviditeten den gravides selvbestemmelse skal gjelde. Men det har i ettertid blitt holdt fram, også i utvalget, at også grunnleggende forhold til abort vil bli vurdert. Vi mener det er på høy tid.

Allerede i første paragrafen i abortloven støter vi på en sterkt ladet formulering. Det står det at alle skal få god informasjon, for å skape en «ansvarsbevisst holdning … slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig».

Her insinueres det at ansvarsbevissthet fører til lave aborttall. Et underliggende premiss synes å være at det er mer ansvarsbevisst å fullføre et svangerskap enn å avbryte det. Dagens abortlov konstituerer dermed abort som et onde.

Er det, i vår tid, riktig at samfunnet skal ta stilling i et slikt etisk og moralsk spørsmål? Det er lenge siden vi kvittet oss med religionstvang i lovgivningen, nå har vi samvittighets- og religionsfrihet.

Pasient- og brukerrettighetsloven har en formålsparagraf som er som tatt fra et annet univers enn abortlovens første paragraf. Førstnevnte lov er fra 2001, og sier at den skal «ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd». Det impliserer at det er individene som skal bestemme i eksistensielle verdispørsmål. Samfunnets oppgave er å legge til rette for at individet kan realisere sine verdier.

All erfaring viser at det å fjerne begrensningene ikke fører til flere aborter, og heller ikke til flere senaborter.

Det er også andre ulogiskheter i abortlovens første paragraf. Det er bred enighet om at uønskede graviditeter bør forebygges. Når vi ellers snakker om forebygging, sier vi ikke samtidig at hvis forebygging ikke fungerer, skal det gis så lite behandling som mulig. Hjerteinfarkt skal for eksempel forebygges på ulike vis, men hvis hjerteinfarktet først er et faktum, skal de som trenger det, få behandling.

Vi anser det som en selvfølge at antallet behandling skal stå i forhold til behovet, og ikke være så lavt som mulig. Hvorfor denne forskjellen når det gjelder en uønsket graviditet, eller når en sent i graviditeten finner et sykt eller skadet foster? Istedenfor å se på abort som et onde på samfunnsnivå, mener vi at forsvarlig og omsorgsfull abortomsorg er løsningen på problemet med uønsket graviditet. Det er ikke abort som er problemet; abort er derimot løsningen på det problemet en uønsket graviditet kan oppleves som.

Å henvise spørsmålet om fosterets verdi til individnivået, er etter vår mening ingen nedvurdering av dette spørsmålets betydning. Det handler om å plassere det der det best kan finne sin løsning.

[ Linda Noor: Kvinner må få enklere tilgang til abort ]

Samfunnet, ved lovgiverne, har ansvar for at innbyggerne påføres minst mulig skade og best mulig tilgang til helsetjenester. Verdens helseorganisasjon (WHO) oppsummerte i 2022 den mest solide, globale kunnskapen som fins om hvordan lovgivningen og tjenestene om abort bør være. Deres råd er ganske revolusjonerende.

WHO er tydelige på at det som fører til det beste resultatet for kvinners helse og for funksjonen til helsetjenesten, er at alle abortstengsler i lovverket fjernes: Ingen nemnder, lettest mulig tilgang til tjenestene, og heller ingen grenser for når i graviditeten abort kan utføres. All erfaring viser at det å fjerne begrensningene ikke fører til flere aborter, og heller ikke til flere senaborter.

Den norske abortloven sier ikke bare implisitt at abort er et onde. Den sier også at abort skal utføres på sykehus. Det er helt spesielt at en lov spesifiserer hvor en medisinsk prosedyre skal utføres. Lovgivere har ellers sagt at helsehjelp skal være forsvarlig og omsorgsfull, og det er opp til fagmiljøene og helsetjenesteadministratorer å avgjøre hvordan tjenestene skal utføres. LEON-prinsippet, laveste effektive omsorgs nivå, er ellers det vi ønsker at helsetjenesten skal organiseres etter.

[ «Selv kvinner som spontanaborterer står i fare for å bli straffeforfulgt» ]

Abort er vanligvis en enkel prosedyre rent medisinsk, og i mange tilfeller er det ingen faglig grunn til at det må skje på sykehus. Men det implisitte budskapet i loven er at det må være en barriere, det må ikke være for lett å ta abort. Hvis vi imidlertid ikke hadde hatt kravet om at abort må skje på sykehus, kunne abortene skjedd tidligere, med mindre tidsbruk for den gravide, og til lavere kostnad for helsetjenesten.

Diskusjonen tidligere i vinter om vi skulle få en lovendring som sier at fastleger i sin travle hverdag bør utføre abort, var etter vår mening en avsporing. Vårt poeng er at lovgivere ikke bør bestemme hvor eller hvordan en bestemt medisinsk tjeneste skal utføres.

Trenger vi i det hele tatt en abortlov? Hvis den generelle helselovgivningen ikke tilstrekkelig sikrer retten til abort, trenger vi kanskje det. Men vi trenger ikke den loven vi har nå, som sier at abort er en rettighet, men en rettighet som helst ikke skal brukes. Og hvis den likevel brukes, skal det gjøres på en måte som er unødvendig komplisert.

En viktig konsekvens er etter vår mening at stigma knyttet til abort vedlikeholdes, og at både gravide og fagmiljøer fratas mulighet for utøvelse av etisk skjønn.

[ «Eventuelle tårer over å ikke strekke til får man spare til man sitter i bilen i stortingsgarasjen» ]

[ Synnøve Vereide Trampe: Vi lar våre dyreste, klokeste hoder leke Leger uten grenser med söta bror ]