Hva er galt med å bli god?

Det gleder et korpshjerte å lese at Lars West Johnsen og hans kolleger i redaksjonen, i sin oppsummering av 17. mais mange sider, synes at barnekorps er noe av det mest sjarmerende som finnes.

Vi er helt enige.

Men redaksjonen tar et forbehold – det må låte takras. Så fort de begynner å bli gode, synes ikke redaksjonen det er gøy lenger.

Hvorfor ikke? Er det noe galt med å bli god?

Helt konkret skriver Johnsen: «Vi elsker korps, men liker svært dårlig taktfast marsj. Særlig skolekorps som er for samstemte og skarpe i buksepressen, kan vi stå over. Jo verre de er, jo bedre er det for oss. Barnekorps skal være takras».

Jaha? Hvorfor det? Er det mindre moro for barna å få det til bra? Er det feil at de øver og får stadig bedre ferdigheter? Er det dumt at de ikke lenger snubler i egne ben, og at velmenende foreldre har sikret at uniformen er på stell?

Nei, det er det ikke. Det finnes knapt et eneste korps som ikke har «mestringsfølelse» som en av sine kjerneverdier. Og grunnen er enkel – mestring gir spilleglede, og det er jo nettopp det å ha det moro alt koker ned til. Men for å stadig oppleve denne følelsen må de jo bli bedre – de må få til noe de ikke fikk til før.

Er det slik at barnefotball også er gøy, men bare så lenge alle virrer rundt etter ballen?

Og selv om de fleste skolekorps har sitt utspring på barneskoler, får man de fleste steder være med til man er ferdig på videregående. Starter man i 3. klasse, er det 11 år i korps. Da må de få utfordringer og få utvikle seg.

De eldste barna må få oppleve å bli forbilder for de yngre, ikke bare gjennom alder, men også gjennom hva de får til. Legg til flinke dirigenter, gode instruktører og engasjerte foreldre, samt fokus på et godt sosialt miljø. Da blir gjerne resultatet nettopp et samstemt korps som låter bra, og der alle får oppleve hvilket potensial de har, både hver for seg og sammen. Hva er grunnen til å ikke like det?

Og det jeg kanskje lurer mest på, er om denne negative holdningen til å bli god er overførbar til andre områder? Er det slik at barnefotball også er gøy, men bare så lenge alle virrer rundt etter ballen? Er moroa over så snart de begynner å score mål, kunne drible, spille sammen – kort sagt, bli samstemte, akkurat som et korps kan bli det?

[ Tomm Pentz Pedersen: Det følger deg hele livet. Såre lepper, vannblemmer og en altfor varm uniformsjakke. Men overskygges av samspill, inkludering og mestring ]

Og gjelder det samme i skole, studier og arbeidsliv også? Er det kun de første forsøkene på å få til noe som er sjarmerende, men at det slett ikke er noe mål å bli bedre? Å få til ting? Få en jobb? Løse kreftgåten eller noe sånt?

Svaret gir seg vel selv. Om motivasjonen for å stadig bli bedre forsvinner, får vi et ganske annerledes samfunn enn i dag. Og da blir det kanskje enda mer synlig hvorfor vi er så engasjerte rundt korps – det dreier seg slett ikke om bare musikken, men om at barna våre lærer mye som de har nytte av senere, både om hva de kan få til selv, og hva de kan få til sammen.

Så kjære redaksjon, dere får bære over med oss, men vi kommer til å fortsette arbeidet med at barna våre skal ha det fint i korpset de spiller i. De skal få venner, de skal lære å inkludere hverandre og respektere hverandre, de skal få oppleve mestring og musikkglede.

En bieffekt av dette er at de kommer til å bli gode. Og skulle irritasjonen over å høre og se et godt korps være der også neste 17. mai, så prøv å tenke positivt – noe godt bringer det nok med seg uansett.

Selv om vi er helt enige – sjarmen som ligger hos de musikantene som er veldig tidlig i løypa er uslåelig, og de skal få ha sin soleklare plass i toget, oppleve mestring på sitt nivå, og minne oss om at vi har alle begynt et sted.

Men vi trenger ikke å stoppe der.

[ Norges Husflidslag: Hvis vi fortsatt skal ha en levende bunadbruk i Norge, kan ikke årets debatt handle om du skal ha rosa eller blomstrete skjorte ]

[ «N-ds! N-ds! N-ds! N-ds!». Nei, vi er ikke på russetreff natt til 1. mai. Barnehagen over gjerdet spiller musikk – igjen ]