Debatt

En gang korpsmusikant – alltid korpsmusikant

Det følger deg hele livet. Såre lepper, vannblemmer og en altfor varm uniformsjakke. Men overskygges av samspill, inkludering og mestring.

Korps er mestring, inkludering, musikkglede, likeverd, sosial kunnskap og samspill, skriver Tomm Pentz Pedersen, som selv minnes årene i korps med glede.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
.

Lykke til med taktfaste vårdager, kjære korpsmusikanter – med eller uten «King Size». For uinnvidde må jeg legge til at «King Size» i denne sammenheng ikke er knyttet til en norsk tobakksfabrikk, men er en marsj for janitsjarkorps. Komponert av ikke ukjente Harold L. Walters. Det spesielle med denne marsjen er at grovmessingen har melodiføringen, noe som gir tyngde fra første tone. Til glede for trombone- og tubablåsernes lunger, og euforiske eufoniummusikanter.

Har du forresten hørt hva som er definisjonen på ett mikrosekund? … Jo, to pikkolofløyter som spiller rent – samtidig. Vet du hva som er forskjellen på en barytonsaksofon og en motorsag? … Eksosen.

Vi kan spøke og le om musikkinstrumenter – messing og treblås. Men når det gjelder korpsmusikk, er det mange år siden jeg har innsett at kategoriseringen av tilhørerne fremstår ganske klart for meg:

1. Har et helt likegyldig forhold til korpsmusikk.

2. Tar fullstendig avstand fra sure kornetter, skrikende treblås og en våryr «bekkenslager». Det er sannsynlig at folk i denne gruppa hadde tydd til flaska ved synet av et sekkepipeorkester marsjerende gjennom gågata.

3. Synes korpsmusikk er «helt greit», spesielt på 17. mai. Noe de er flinke til å understreke hvis spørsmålet kommer opp.

4. Rett og slett elsker taktfaste toner fra Gammel Jegermarsj og Norge i Rødt hvitt og blått. Underkategori I: Superbrukere av «live» korpsmusikk i gata. Med lang tilhørererfaring kalkulerer man, ofte presist, hvor korpset spiller på 17. mai-ruta – og fortaussliterne unngår dermed trommemarsjen. Underkategori II: Noen få kjernetilhørere. Ja, det er ikke mange. De flytter seg fra kvartal til kvartal for å maksimere inntaket av trompetsignaler, trillende pikkoloer og dyp treblås i trio-delen av Valdresmarsj.

Utenfor kategoriseringen som er listet opp over her, var vi en håndfull korpsmusikanter som på søndager ofte tilbrakte ettermiddagene i Bibliotekets aula i Fredrikstad – selvfølgelig også i Kirkeparken når det var sesong. Nei da, jeg skal ikke lyve. Det var ikke en håndfull korpsmusikanter, maks tre – kan hende to. Ja da, jeg innrømmer det. Vi som overvar korpskonserter i aulaen, med kassettspiller på fanget og den røde REC-knappen trykket ned, var – og er helt sikkert fortsatt – i en spesiell kategori. Opptak fra et pliktnummer i NM for korps er ikke det første du setter på en lørdagskveld. Typ: «Endelig helg, nå skal jeg nyte et glass med godt drikke og korpstoner fra ‘Variasjoner over et renessanse-tema’ på øret.»

I hver by og krok av vårt langstrakte land hørte man lyden av ta-ta-ta fra innlæring på trompet, althorn eller saksofon på 60- og 70-tallet. Konsentrerte hender som jobbet intens med å få trommevirvelen mest mulig sømløs. Flygelhorn var ikke ofte å se. Selv med sin myke flott klang – ble den raskt av oss døpt om til «mygelhorn». Bekkenslageren ofte omtalt som «Beckenbauer». Guttas betegnelse på trombone egner seg ikke på trykk. Joda, ingen skal komme å si at vi ikke hadde humor.

Fredrikstad-korpsene på denne tiden hadde så mange medlemmer at antallet musikanter i hver rekke måtte justeres når marsjering i trange gater sto for tur. Med en far som i en kort periode hadde vært med i Fredrikstad Guttemusikkorps, var han overbevist om at avkommet burde begynne å spille i korps. Før anbefalt alder for innføring i taktarter og G-nøkkel tok han meg med til den gamle trebygningen på St. Croix-skole.

Året er 1968 og dirigent Sigurd Sjøberg ber meg gå over knirkende gulvplanker, samtidig som jeg skulle synge. Opptaksprøven til guttemusikken var ikke å spøke med. Deretter valg av instrument. Fikk jeg velge? Nei, det bestemte Sjøberg. Det ble klarinett. Fordi en pipete guttestemme egnet seg best til treblås? Eller fordi instrumentgruppa manglet musikanter? Det vites ikke. Men jeg har fortsatt på følelsen av det var det siste. Når det er sagt, klarinetten og samspillet ga meg stor glede som korpsmusikant i over 30 år.

Utenlandsturer ble det mange av – her må vi ikke glemme at Sverige for en 10-åring framsto som det «forjettede land» – for ikke å glemme korpsstevner. Marsjerende inn på en grusbane hvor det myldret av unge musikanter. Støvete mokasiner, ketsjuprester på uniformsjakka, ventetid på nyslått gress hvor hvite uniformsbukser i ettertid ble mors problem – og ikke minst en ny medalje på brystet. For oss veteraner ble det etter hvert så mange medaljer at venstre side på jakka også måtte tas i bruk.

Korpsbevegelsen har slitt med rekruttering i mange år. Jeg er overbevist om at det fortsatt kommer til å være lyd i hornet, hvor Norges musikkorps forbund (NMF) gjør en viktig innsats. «Korps har ingen reservebenk» er noe vi ofte har hørt – selvfølgelig helt riktig. «Nye venner fra ulike miljøer» og «Viktigheten av å lytte!» er noen av utsagnene Trygve Skaug, Bahare Viken, Jarle Bernhoft, Kasper Waag og Ingeborg Heldal forteller om i et intervju med NMF. Sistnevnte sier: «Selvtilliten jeg fikk i korpset har jeg tatt med meg hele livet.» Her har jeg kun én anbefaling: Les artikkelen! Vi kan heller ikke forbigå Sigrid Bonde Tusviks realityserie på TV 2, «Korps United». Samspillsgleden ti kvinner får gjennom prosjektet blir nøkkelen til integrering. Det varmer et gammelt korpshjerte.

Til dere foreldre: Det er ikke mer vaffelsteking og loddsalg i korpset enn i mange andre fritidssysler. I tillegg får familiens håpefulle både opplæring og gratis lån av instrument – for ikke å glemme kostnaden til kjøp av nytt 17. mai-antrekk, som brått blir en redusert budsjettpost. Noen «unoter» i stua fra famlende små fingre som ikke alltid trykker på riktig ventil, tåler dere. Hvis det da betyr noe hva korpset kan gi ditt barn av mestring, inkludering, musikkglede, likeverd, sosial kunnskap og samspill? Da er det kan hende verdt å utsette streaming av siste Netflix-serie til hjemme-øvingen er over?

God 17. mai! Selvfølgelig kommer jeg til å stå på fortauet med blanke øyne og høyrefoten i bevegelse, akkompagnert av førstestemmen til Norge i rødt hvitt og blått i hodet, når korpsmusikanter fra sju til sytti år marsjerer forbi.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt