12. mai kunne Dagsavisen presentere noen oppsiktsvekkende fakta på lederplass. Vi får nemlig vite om MDG at:
«Partiet har styrt i Oslo i snart åtte år. Det har vært en god del støy. Men de færreste vil være uenig i at Oslo har blitt en bedre by å leve og være i på disse årene. Satsingen på syklister og fotgjengere på bekostning av bil har vært svært vellykket. Oslo har faktisk klart å kutte noe i utslippene. Selv om partiet sliter med synligheten i den nasjonale politikken, må MDGs periode som byrådsparti i Oslo oppsummeres i ett ord: Suksess.»
Det kan tenkes at dette er en gjengs oppfatning i Dagsavisens redaksjon, men blant den jevne borger later det til at oppfatningen er en annen.
Så har også MDGs oppslutning falt kraftig, og en tredjedel av velgerne har forsvunnet siden forrige valg. Ved stortingsvalget i 2021 klarte partiet ikke engang å kare seg over sperregrensen nasjonalt.
Så hva kan grunnet være til at så mange velgere vender MDG ryggen? Vel: Hvis det er en ting som har preget Oslo-politikken de siste årene, så er det kostnadsoverskridelser. Og det er ikke snakk om noen millioner her og der, men om flere titalls milliarder som har forsvunnet uten noen egentlig god grunn.
Aller verst er Fornebubanen og Oslos reservevannforsyning, som begge har vært styrt av MDGs byråder. Og begge har tapt mange milliarder. Så mange at det er vanskelig å få skikkelig oversikt over tapene. Pengene renner ut, og Oslos befolkning må trolig leve med en svær skatte- og avgiftsregning i flere tiår fremover.
[ Kjell Werner: Une Bastholm gjør EU-saken en bjørnetjeneste ]
Ikke ser byens infrastruktur ut til å bli tatt så veldig godt vare på heller. Veiene er i forfall med store hull som ikke tettes. Skolebehovsplanen avslører 76 skoler med vesentlige vedlikeholdsbehov, og helsehusene oser ikke akkurat av kvalitet og fornøyde brukere.
Alt dette er alvorlig da veier, skole og helse er blant de viktigste offentlige godene vi har. Slikt bør være i orden før kommunen bruker penger på alt mulig annet. I Oslo øker forfallet, eller «vedlikeholdsetterslepet» som det heter på byråkratnorsk.
MDGs løsninger er svindyre røde sykkelfelter, gratis vegetarmat på skolene, gigantinnkjøp av elektriske busser og dyre trikkeløsninger, samt stenging av fullt brukbare veier med stygge blomsterkasser. Og de gir tilskudd til ting som produksjon av sopp i kaffegrut.
Alt dette blir dyrt, upraktisk og lite relevant i forhold til innbyggernes behov. Ikke engang kollektivtransporten får man dreis på, og buss for T-bane begynner å bli en irriterende uvane på byens østlige T-banelinjer.
Snart er det valg, og valg er alvor. Vi i FrP presenterer en alternativ politikk til den som føres i Oslo. Vi vil bruke penger på infrastruktur og nødvendige tilbud til borgerne, ikke på prestisjeprosjekter og unødig administrasjon. Og i motsetning til MDG ønsker vi at folk skal bruke kollektivtrafikk fordi den er bra, og ikke fordi det er umulig eller veldig vanskelig å kjøre bil.
Om innbyggerne liker det, kan de trygt stemme på oss. I motsatt fall kan de stemme MDG, men da nytter det ikke å klage i etterkant. Man får det man stemmer på.
[ Lars West Johnsen: I kjølvannet av krisevalget fulgte sykemeldinger, permisjoner og lederstrid ]