Debatt

På tide med en ærlig og voksen debatt om monarkiet

Når fornuft taper for følelser, og prinsipper for personligheter, blir noen av de viktigste debattene om monarkiet fraværende.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I forbindelse med kroningen av Charles og Camilla 6. mai, planlegger Republic i Storbritannia en fredelig protestaksjon.

Organisasjonen er, i likhet med Norge som republikk, en del av en felles europeisk allianse som jobber for å avvikle monarkiet i respektive land. Britene skriver også på egen webside at de etterlyser «en ærlig og voksen debatt om monarkiet».

Victoria Åsne Kinsella, styremedlem i Norge som republikk.

Og hvordan står det til med debatten i Norge? Er den ærlig og voksen? Sist Stortinget stemte over et republikk-forslag var i juni i fjor. Saksordfører Even Eriksen (A) la fram saken på vegne av komiteen og flertallet og innledet med: «Dette er en slags trivelig tradisjon som skjer på Stortinget hvert fjerde år.» Nei, jeg vil ikke si det er spesielt voksent å starte en av våre viktigste demokratiske debatter på den måten.

For jeg tror nok ikke Sivert Bjørnstad (Frp) og Heidi Nordby Lunde (H), som stemte som eneste representanter mot sitt eget partiprogram, hadde det spesielt trivelig. Heller ikke Andreas Sjalg Unneland (SV), som var den eneste i salen som kritiserte et medlem i kongefamilien direkte, da han kom inn på det han mener er kronprinsens involvering i politikk.

Eriksen sa videre: «Her oppe, i hodet, er jeg republikaner. Prinsipielt mener jeg at makt og posisjoner ikke bør gå i arv. Jeg mener at alle skal ha like gode muligheter til å lykkes i livet. Men her inne, i hjertet, er jeg monarkist. Jeg er stolt av at vi har en kongefamilie som vår. Kongen representerer Norge og de verdiene vi står for, på en fantastisk måte. Kongen er raus, åpen og inkluderende.»

Ja, det er en ærlig sak, og mange er helt sikkert enige. Men det er også en innledning til en ikke-debatt.

Vil vi godta en tronarving som er adoptert? Homofil? Ikke-binær? Jødisk? Muslimsk?

For det nytter ikke å diskutere med de som argumenterer ut fra hjertet, og kanskje spesielt de som intellektuelt sett vet at det ikke er riktig. For de har allerede vurdert og forkastet prinsippene.

Et forsøk på å starte en ærlig debatt, kom fra Seher Aydar (Rødt) som sa: «Det er flaks at kongefamilien er raus og inkluderende, for vi har jo ikke valgt akkurat dem. Så kan det hende at noen andre arver dette videre, og at vi ikke mener de er så rause og inkluderende lenger». Jeg er enig med henne i at det å bruke kongefamiliens personlige egenskaper som et argument for å beholde monarkiet, ikke er særlig fremtidsrettet.

Noe vi også trenger mer av, er en større verdidebatt. For selv om kongefamilien representerer norske verdier, gjelder det også monarkiet? Det som er typisk norsk, er vel at alle er født like? Da bør flere spørre seg om det er riktig å opphøye mennesker slik vi faktisk gjør.

En annen norsk verdi er å bygge opp fellesskapet gjennom hver enkelts individuelle valgfrihet. Vi kan bruke evnene våre til det vi er best til, og ikke det vi er født til. Og i bunnen av dette er grunnleggende menneskerettigheter som organisasjonsfrihet, stemmerett, ytringsfrihet og religionsfrihet.

Vi kan også gifte oss med hvem vi vil, eller velge bort ekteskapet helt. Vi kan være helt vanlige anonyme mennesker og ferdes fritt uten å si fra til noen.

Alt dette mangler kongefamilien. Og det er vanskelig å forstå at så få ser at dette ikke er moralsk riktig.

En annen debatt som burde løftes høyere opp, er hvordan vi kan unnta mennesker fra straffansvar. Og spesielt i kombinasjon med et system som har unntak fra offentlighetsprinsipper. For likhet for loven, åpenhet og tillit til myndighetene, er grunnleggende for et trygt og fungerende demokrati. Det forebygger misbruk av makt, korrupsjon og sløsing av offentlige midler. Det burde egentlig være helt elementært.

Nok en vanskelig, men nødvendig debatt, er om Kongen bare er inkluderende når han ønsker å være kristen. Det bidrar til at Stortinget beholder trosbekjennelsen i Grunnloven, og til at vi fortsatt gir kristendommen en særstilling. Vår demokratiske bærebjelke representerer da på ingen måte Norges mangfold i forhold til tro og livssyn.

Kall det formaliteter, jeg kaller det det viktigste i manges liv. Dette innebærer også at Kongens egne barnebarn ikke kan konfirmere seg humanistisk eller konvertere hvis de ønsker å beholde retten til tronen. Om dette er etisk riktig, er et spørsmål flere burde svare ærlig på.

Og et siste spørsmål; hvor inkluderende er vi andre mot Kongen? Så langt har alle tronarvinger vært hvite, kristne, heteroseksuelt gifte mennesker med biologiske barn. Dette er også, med unntak av hudfarge, en forutsetning for å regjere Norge. Men den dagen en tronarving ikke oppfyller kravene i Grunnloven, hva gjør Norge da?

Vil vi godta en tronarving som er adoptert? Homofil? Ikke-binær? Jødisk? Muslimsk? Vil vi da være like tolerante som Kongen? Vil monarki-tilhengerne på Stortinget fortsatt mene at denne personen representerer Norge og de verdiene vi står for? Og diskutere grunnlovsforslag på bakgrunn av en persons identitet, biologi eller ytterst personlige valg?

De fleste klarer ikke å ta slike problemstillinger alvorlig. For mens Norge er flinke til å ta prinsipielle debatter på de fleste områder, er disse ganske fraværende når det gjelder monarkiet.

Da viker prinsipper for personligheter og fornuft for følelser. Nasjonal stolthet blir viktigere enn å se etiske dilemmaer og paradokser. Og veldig få tør å kritisere kongeparet og tronarvingene direkte.

Det er på tide å se dette – og ta en mer ærlig og voksen debatt også i Norge.

Mer fra: Debatt