Nok en gang har regjeringen bestemt seg for å innskrenke kontantstøtten, denne gangen med tre måneder. En betydelig del av livet for toåringen det gjelder, og et skritt i feil retning for familiers valgfrihet.
Regjeringen fortsetter sin offensiv mot kontantstøtten til tross for at nesten halvparten av norske mødre tar ulønnet permisjon, og andelen fedre som tar ulønnet permisjon for å forlenge foreldrepermisjonen har mer enn doblet seg siden 2017.
Jeg har snakket med flere foreldre som skulle ønske de hadde muligheten til å være lengre hjemme med barna.
Ved siden av å sikre norske familiers valgfrihet, er argumentene for å bevare kontantstøtten mange: Forskning viser at de minste barna ikke har godt av å gå i barnehage, og flere fagpersoner mener barnehagestart bør være ved to-tre-årsalder.
Det som virkelig gjør denne politiske linjen uforståelig er imidlertid pengebruken: Kontantstøtten er i dag 7.500 kr i måneden, mens en barnehageplass koster i gjennomsnitt 10.350 kr i måneden, ekskludert statlige tilskudd og foreldrebetaling.
Kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) begrunner regjeringens forslag med at «det gjør at uansett hvilket valg man tar som foreldre, så finnes det et tilbud eller en støtte der for familien».
Det er nettopp det det ikke gjør. Ønsker du å ta et annet valg enn det regjeringen har tatt for deg, finnes det ingen muligheter.
Har regjeringen en eneste god grunn til å hindre familiens valgfrihet og foreldrenes mulighet til å velge det beste for sitt individuelle barn?
Så vidt jeg kan se er dette intet annet enn blind ideologi.
[ Dagsavisen mener: Vi håper sterkt at høyresiden ikke får anledning til å tukle med fedrekvoten igjen ]