Byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo, Omar Samy Gamal er bekymret over nedgangen i nordmenns deltakelse i kulturlivet i et debattinnlegg i Dagsavisen 2. april.
Også i NRK Ytring fortalte nylig Inger Merete Hobbelstad om sin frykt for at teatret kan bli et fremmed sted for en oppvoksende generasjon hvis foreldre må prioritere mellom mat, strøm og dyre teaterbesøk.
Vi deler bekymringen deres, og ønsker alle tiltak som kan løfte kultursektoren og gjøre den mest mulig attraktiv og relevant hjertelig velkommen. Gamal spør: Hvordan skaper vi et kulturliv for alle?
En god start kan være å eksponere barn og unge for et variert kunst- og kulturtilbud og la dem oppleve kunstens kraft fra tidlig alder av. Heldigvis er det noe som skjer og har skjedd, året rundt, i hele Norge i over 20 år.
Den kulturelle skolesekken (DKS) er ett av våre mest demokratiserende kulturpolitiske tiltak, som er iverksatt nettopp for å sikre alle barn og unge tilgang til kunst- og kulturtilbud av høy kunstnerisk kvalitet.
Alle kommuner og fylkeskommuner i Norge tilbyr barn og unge gratis kunst- og kulturtilbud i skoletiden gjennom DKS. I løpet av skolegangen får alle elever oppleve film, teater, musikk, litteratur, visuell kunst og kulturarv i mange ulike former og formater.
Kunst og kultur skal være for alle, ikke for de få, og det er vårt felles ansvar å inkludere barn og unge i den demokratiske ytringskulturen feltet er tuftet på.
Noen ganger skjer opplevelsen på nasjonale eller regionale institusjoner, på kinoer eller i kulturhus, men oftest kommer kunsten til skolen og vises i klasserommet, gymsalen eller i aulaen. Under pandemien ble det laget spesialtilpassede opplegg som kunne vises digitalt eller til og med i skolegården.
Gjennom DKS får elever i Oslo dette skoleåret møte Den Norske Opera & Ballett, delta på skolefilmfestivalen Oslo Pix ung, gå på byvandring og sporjakt i Oslo samt oppleve et stort antall konserter, workshops, filmvisninger, forfattermøter og forestillinger.
Femteklassinger i Trondheim får høre filmmusikk med Trondheims symfoniorkester og opera, mens elever i Bergen får oppleve operaen Rusalka i Grieghallen. Elever i Tromsø blir invitert til Tromsø internasjonale filmfestival (Tiff), og 5. -7.-klassingene i Beisfjord utenfor Narvik får besøk av NIE Teater og den Heddaprisvinnende forestillingen «We come from far, far away» – for å nevne noen høydepunkter.
Alt sammen, helt gratis og for alle.
[ Krimseriene samlet nær 2,5 millioner norske seere denne påsken ]
I sin kronikk peker Hobbelstad med rette på hvor lett kunst- og kulturopplevelser kan nedprioriteres når det står mellom strøm, mat og teater. Gamal lover politisk innsats for å utjevne forskjellene i deltakelse i kulturlivet i Oslo. Det hilser vi velkommen!
Samtidig er den prekære økonomiske situasjonen mange står i, en viktig påminnelse om rollen DKS skal spille i barn og ungdoms skolegang. I prinsippene for ordningen slås det fast at alle elever skal ha et jevnlig og likeverdig tilbud av høy kunstnerisk kvalitet. Alle! Likeverdig! Høy kunstnerisk kvalitet!
Når man leser stortingsmeldinger, leser man seg ofte blind på slike fyndord presentert som perler på en snor. Men i tider som dette, når kino- og teaterbesøk står i fare for å bli en luksus for de få, da blir rollen til DKS tydelig.
Derfor er jeg glad for at regjeringen allerede i Hurdalsplattformen var tydelig på en ambisjon om å styrke DKS.
Oxford Research har nylig evaluert DKS-ordningen og Kulturtanken på oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet, og foreslår i sin rapport en rekke grep for å styrke ordningen og gjøre tilbudet enda mer relevant og omfangsrikt. Å fortsette å styrke Den kulturelle skolesekken er lurt, fordi det er det eneste kulturpolitiske tiltaket som faktisk når alle barn og unge.
Elever i Norge skal ha tilgang til kunst- og kulturopplevelser uavhengig av hvor i landet de bor, hva foreldrene tjener, foreldrenes utdanning, strømpriser og busstider. Kunst og kultur skal være for alle, ikke for de få, og det er vårt felles ansvar å inkludere barn og unge i den demokratiske ytringskulturen feltet er tuftet på.
Når de som har minst fra før må spare mer, og derfor ikke kan delta, må vi ty til god gammeldags fordelingspolitikk. Da, og nettopp da, må gratistilbudet DKS som kan nå alle barn og ungdom i skolen uavhengig av geografi og sosial bakgrunn, rustes opp slik at ingen står utenfor og kunst- og kulturfeltet kan realisere sin rolle som demokratisk aktør i vanskelige tider.
Vi må ruste opp den kulturelle grunnmuren og tette hull og sprekker, legge stein på stein. Og det må være stein av god kvalitet. Bare det beste er godt nok når vi bygger barn og unges relasjoner og eierskap til kunst og kultur.
Vi må ta det på alvor! Vokte oss for at vi ikke lar det vokse fram kulturelle terskler og nye klasseskiller der barn og ungdom vokser opp utenfor, og uten tilgang til eller erfaring med profesjonelle kunst- og kulturuttrykk.
[ «Den digitale utviklingen utsetter våre minste borgere for noen av de største personverntruslene» ]
