Barns personvern er et samfunnsansvar

Barns personvern er under press, og preger stadig nyhetsbildet. Videoer av barn i sentrum for barnevernssaker publiseres av aktivister på nett. Selskaper som Google og Meta sporer barn på tvers av nettsider, apper og utstyr i en milliardindustri der personopplysninger har enorm markedsverdi.

På landsbasis installeres det smartkameraer for offentlig fremvisning av barn i breddeidrett, og barns mobiltelefoner og andre dingser brukes til foreldreovervåking – sånn «for sikkerhets skyld». For ikke å glemme debatten om eksponering av barn på sosiale medier.

I møte med teknologiske muligheter er det mye å kreve at det enkelte barn eller forelder skal se stort på det, og gi avkall på effektivitet, fremskritt og underholdning for å verne verdier som er usynlige og overbyggende. Men det er ikke alt som er gøy, som er lov.

Et omfattende regelverk skal forvalte hensyn som er vurdert viktigere enn den umiddelbare fristelsen. Barn er grunnet sin sårbarhet gitt et særskilt lovfestet vern, som forplikter myndighetene gjennom Grunnloven, FNs barnekonvensjon og GDPR. Det er ikke valgfritt å følge reglene, og det skal ha konsekvenser å bryte dem. Hvorfor ivaretas likevel ikke barns personvern bedre?

Selv om lovgivningen setter grenser, er vernet fragmentert. Ett eksempel er spørsmålet om alder for å samtykke til behandling av personopplysninger, som er avgjørende både for når barnet kan eksponere seg gjennom sosiale medier, for når andre kan eksponere barnet ved deling av film, bilder eller strømming, og for når private selskaper kan samle inn data om barnet for kommersiell bruk.

Vurderingen krever kompliserte grensedragninger mellom GDPR, Grunnloven, internasjonale menneskerettigheter, personopplysningsloven, vergemålsloven og barneloven. Dette er umulig å forholde seg til for både fagfolk og andre.

Den digitale utviklingen utsetter våre minste borgere for noen av de største personverntruslene. Truslene er massive, og kommer fra alle kanter.

Barn lever livene sine uavhengig av sektorer. Fravær av en helhetlig regulering av barns digitale liv, gjør det umulig å ta hensyn til den samlede personvernbelastningen. Det enkelte samtykket et barn avgir etter GDPR er ikke så farlig. Summen av samtykker er derimot alvorlig. Når kommersielle aktører sammenstiller personopplysninger fra et barns totale nettbruk, gir det svært detaljert innsikt i hvem det er. Dette gjør barnet sårbart for målrettet markedsføring, men også for påvirkning av meninger og verdier. Når blir summen for stor?

Hver lille oppgivelse av privatliv vurderes isolert fra de andre, etter regler som er uten kontakt med hverandre. Også Datatilsynet har pekt på fravær av helhetlig vurdering av den samlede personvernbelastningen generelt. Når man flytter grensene bitte litt på mange nok områder, mister man til slutt det store – det rommet som er helt privat, der barnet kan utvikle sin identitet fritt fra påvirkning, innsyn og innblanding. Dette er et rettighetsbrudd i puslespillformat, der ingen tar ansvar for mer enn sin brikke.

Personvernfeltet har gjennom tidene vært drevet fram av at enkeltborgere har protestert, klaget, og gjennom dette skapt ny rett. Barn har imidlertid begrensede aktørrettigheter.

Et spedbarn kan ikke selv protestere mot deling av bilder. En skoleelev kan ikke påvirke at digitale læringsverktøy brukt til å levere matteleksen deler personlig informasjon videre på et kommersielt marked. Barn har det heller ikke med å saksøke eller anmelde folk. Spesielt ikke foreldrene sine, der det er de som står for personvernkrenkelsen. Når barn også mangler andre gode, reelle klagemuligheter på området, utvikles rettsvernet for sakte.

[ Før var Mariann Johansen ivrig mammablogger. Nå har hun slettet alle bilder av barna sine fra nettet ]

I fjor høst leverte Personvernkommisjonen sin utredning, som har som en hovedanbefaling at det må utarbeides en nasjonal personvernpolitikk. Behovet bygger på en erkjennelse av at digitaliseringen over tid har skjedd på bekostning av personvernet. Denne erkjennelsen er ikke mindre sann for barn, heller tvert om.

Fra et forskerperspektiv mener vi en nasjonal personvernpolitikk må behandle barn særskilt, og vurdere den samlede belastningen av ulike personvernkrenkelser for barn i lys av nasjonale og internasjonale forpliktelser. Politikerne må også sette barns personvern på agendaen, slik Venstre nylig har gjort i et representantforslag til Stortinget.

Den digitale utviklingen utsetter våre minste borgere for noen av de største personverntruslene. Truslene er massive, og kommer fra alle kanter. De umiddelbare teknologiske fristelsene gjør det vanskelig for individene å ivareta de langsiktige verdiene. Altfor ofte blir debatten redusert til spørsmål om skjermtid, valg av apper, eller andre valg barn og foreldre står ovenfor.

Men barns personvern er et samfunnsansvar. Det er på tide å se på den samlede belastningen av eksponering, overvåking og kommersielle aktørers utnyttelse av barns personopplysninger. Vi risikerer ellers å miste noe som er langt større enn summen av enkeltdelene.

[ «Teksten lyste fra skjermen: «Reaksjonær». «Kristofacist». «Slevete vrøvl». Jeg hadde skrevet om troen min» ]

[ «Jeg kaster meg, i sakte film, inn i debatten om økt aldersgrense» ]