Det ferskeste eksempelet står vi overfor akkurat nå. Det handler om grunnrenteskatten på havbruksnæringa, som ble introdusert i fjor høst av Støre-regjeringen. Skatten kan potensielt føre til økte inntekter til velferdsstaten på flere milliarder kroner.
Forslaget bygget på en skattemodell som Erna Solbergs regjering selv tok initiativ til å få utredet. Likevel valgte Høyre å legge utredningen bort mens de fortsatt satt i regjering.
På landsmøtet sitt i mars i år vedtok de å «avvise regjeringens forslag om grunnrenteskatt på havbruk». Men samtidig som de forsøker å gi Støre-regjeringen en ørefik med den ene hånda, strekker de ut den andre og sier at de gjerne vil forhandle med regjeringspartiene om den samme skatten.
Det forunderlige er at Høyres håndtering av grunnrenteskatten på havbruk føles som et ekko av momsreformen fra 2001.
[ Nav skal granskes etter knusende rapport. Nå må det handles ]
Det var nemlig Kåre Willoch (H) sin regjering som satte ned Storvik-utvalget i desember 1985. Dette er utvalget som fikk i oppdrag å utrede generell merverdiavgift på omsetningen av tjenester. De la fram forslaget sitt i 1990, og la samtidig grunnlaget for innføringen av moms på tjenester og en reform av hele momssystemet.
Momsen er en av velferdsstaten viktigste inntektskilder. Den finansierer omtrent en fjerdedel av prioriteringene på statsbudsjettet. Tjenestenes andel av forbruket hadde generelt økt i tida fram mot 2001, og var forventet å øke også i årene fremover. Framskrivninger tilsa at det ville komme nye tjenestetilbud, som med det tidligere regelverket ikke ville vært avgiftspliktig.
Med andre ord: Høyre eide kunnskapsgrunnlaget bak momsreformen. De forstod behovet for den. Men da Stoltenberg-regjeringen kom og finansministeren fra Arbeiderpartiet la fram forslaget, løp Høyre fra dekk så fort de kunne. De både latterliggjorde behovet for reformen, og lovte velgerne at de skulle fjerne endringen så snart de fikk makten.
Ettertida har vist at Høyre selvsagt ikke reverserte endringene.
[ De røde dagene må forbli hellige ]
Omleggingen fra 2001 sikret inntektene til velferdsstaten. En reversering ville vesentlig redusert det økonomiske handlingsrommet til ethvert parti i regjering. Det visste Høyre. De lovte noe til velgerne som de burde forstått at de ikke kom til å holde.
Nå ser vi konturene av det samme. Man skulle tro Høyre hadde funnet fram talepunktene fra 2001. Også da var de forferdet over «hasteverket» med å «plutselig» innføre en lenge varslet reform som de selv hadde utredet. Igjen står en Arbeiderpartiledet regjering med ansvaret for å innføre skatteendringer som har vært planlagt, utredet og drøftet – lenge.
Skattepolitikken har særlig to sentrale formål: Det ene er å finansiere vår felles velferd, som skoler, barnehager, eldreomsorg og helsevesen. Det andre er å omfordele verdiskapingen ved å ha en progressiv innretning, slik at de som har mest betaler mest.
Skatter kan også ha som formål å korrigere svikt eller svakheter ved markedet, som når vi ved å øke avgiften på karbonutslipp kan fremme klimavennlige investeringer. Dette formålet faller utenfor denne teksten.
Men de to første er selve kjernen: Skal vi klarer å finansiere velferden fremover trenger vi både flere i arbeid, færre på trygder og gode rammebetingelser for næringsutvikling – samtidig som vi trenger en skattepolitikk som henter inn inntektene vi trenger for å betale for velferden vår.
Det er nettopp her Høyre svikter, og har sviktet før.
[ Hele livet mitt har jeg vært motstander av norsk EU-medlemskap. Nå har jeg snudd ]
Også da nytt takseringssystem for boliger ble introdusert i budsjettet for 2010, reagerte Høyre med harnisk. De mente det var et «kunstig påfunn» og lovte at de ville «blankt avvise det».
Bakgrunnen for forslaget var at takseringssystemet man da hadde ikke ivaretok hensynet til likhet i beskatningen av sammenlignbare eiendommer, men ble for vilkårlig og dermed urettferdig. Dyre boliger i bykjerner ble blant annet beskattet for lavt. Også dette forslaget hadde en lang forhistorie, riktignok fra tilbake i 1995 og Brundtland-regjeringen. Men Høyres stilte seg også da på utsiden av en oppdatering av takseringsreglene, som var ment å ivareta to av skattenes sentrale formål: Fordeling og finansiering av velferden.
Når Høyre nå varsler at de er åpne for å forhandle om grunnrenteskatten på havbruk, og samtidig stiller premisset om at det ikke skal være en grunnrenteskatt, så kan vi bare håpe at samtalene blir konstruktive. Det er en fordel at et bredt politisk flertall står bak når nye, viktig inntektsgrunnlag for velferdsstaten blir introdusert. Dét ansvaret kan ikke Støre-regjeringen ta alene. Altfor mange ganger har Høyre vist at de løper fra ansvaret når velferdsstatens inntektsgrunnlag skal sikres og regninga skal gjøres opp.
Snart må de vise at Høyre evner å ta ansvar for de langsiktige inntektene, som gjør det mulig å gjennomføre sosiale investeringer i velferd. Disse investeringene har stor betydning for vår evne til å skape flere verdier på sikt.
[ – Avbrytelser hele tiden? Det kan være like skadelig som rusmidler ]
[ Au pair ga mer overskudd for oss alle, jeg fikk tid til familien og jobb ]