Lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad har nylig blitt fratatt legeautorisasjonen, og et ukjent antall transpersoner står nå uten behandlingstilbud. NRK har fortalt om Alexandra på 16 år, som er en av dem.
Benestad skal angivelig ha gitt unge med kjønnsinkongruens hormonbehandling uten at helsetilsynet mener det er utredet godt nok hvorvidt disse personene faktisk har kjønnsinkongruens. Benestad skal også ved flere anledninger ha unngått å henvise videre til Rikshospitalet, som har det nasjonale ansvaret for utredning og behandling av transpersoner.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/Y7PPIWUPQZF6DA4C6GKFNUXHEA.jpg)
Man kan diskutere lenge om dette er anklager som holder vann eller ikke. Imidlertid er et viktigere spørsmål: hvorfor er det sånn at dagens helsetilbud for transpersoner står og faller på at kun én lege har dørene åpne?
Jeg vil vise hvorfor det har utviklet seg to separate behandlingstilbud, med Benestad og Helsestasjonen for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo på en ene siden, og Rikshospitalet og helseforetakene på den andre siden.
Frustrasjonen vi ser over at så mange pasienter nå mister legen sin, er ekkoene av et 37 år gammelt forsinket nødskrik.
Jeg vil starte med 2016. Det er året staten Norge sluttet å kreve at alle transpersoner som ville skifte juridisk kjønn måtte sterilisere seg. Man kan trekke linjer til statens tvangssterilisering av romanifolket helt fram til 1977. Staten har fortsatt ikke beklaget til de transpersonene som måtte gjennom dette.
Vi er naive om vi tror de fordommene som forårsaket at transpersoner måtte tvangssteriliseres, ikke fortsatt eksisterer og siver inn i norske helseinstitusjoner og den lovgivende arena.
Konsekvensene er mildt sagt synlige. I 2020 ble det vedtatt nye retningslinjer for behandling av kjønnsinkongruens, som blant annet anbefalte en desentralisering av tilbudet og nye regionale sentre som tilbød behandling, samt at det måtte bli lettere å få kjønnsbekreftende behandling.
Rikshospitalet vil ikke følge disse retningslinjene, fordi de ikke mener de er strenge nok.
[ «Benestad har for mange vært den eneste hjelpen å få i en verden som ikke er laget for oss» ]
Rikshospitalet har i mange år fått sterk kritikk for måten de behandler transpersoner. Et nylig eksempel på dette, er at de har gitt alle pasienter et spørreskjema med irrelevante, private og ekstremt stigmatiserende spørsmål. Eksempelvis spør Rikshospitalet i skjemaet om personene som er i utredning for kjønnsinkongruens ‘tenker på foreldrene sine når de onanerer’.
Ytterligere avviser Rikshospitalet pasienter som er overvektige, og pasienter som har psykiske utfordringer som ADHD eller depresjon. Det har resultert i at mange transpersoner ikke tør å gå til psykolog av frykt for å ikke få hjelp av Rikshospitalet – selv om omtrent halvparten av den norske befolkningen vil ha en psykisk lidelse i løpet av livet, og tallet trolig er enda høyere blant minoriteter. Rikshospitalet nekter også å behandle ikke-binære, selv om de nye retningslinjene fra 2020 sier at ikke-binære har en rett på behandling.
Det er ikke bare Rikshospitalet som stagger imot de nye retningslinjene. Helseforetakene har heller ikke etterstrebet å følge retningslinjene fra 2020, og etablere regionale behandlingssentre for transpersoner. Det eneste de vil tilby er samtaleterapi. Det går ikke an å snakke noen til et mindre adamseple, større pupper eller mindre hårvekst. Det kan fremstå som om tanken bak tvert imot handler om at transpersoner bare er forvirrede mennesker som ikke kjenner seg selv best. Det ligner i så fall forstemmende mye på de blaserte argumentene enkelte brukte for at homoterapi fortsatt skulle være tillatt.
[ Samlet seg til støtte for Esben Ester Pirelli Benestad ]
Resultatet er et at disse ‘regionale sentrene’ har blitt et mellomledd før pasienter kan henvises til Rikshospitalet, som fortsatt er det eneste stedet som kan gi hormonterapi og reell kjønnsbekreftende behandling. Prosessen tar derfor enda lengre tid, enda mer ressurser, og skaper en enda større belastning på transpersoners psykiske helse.
I fjor vår klagde Rikshospitalet inn HKS, av samme grunn som andre fastleger nå har klaget på Benestad: De gir for mange transpersoner hormonbehandling, når det ifølge dem skulle vært Rikshospitalets oppgave. 60 prosent av pasientene til HKS har allerede blitt avvist av Rikshospitalet, og tallene til Benestad er trolig lignende. HKS ble nesten lagt ned, og nå står et hundretalls transpersoner i fare for å miste sitt eneste tilbud enda en gang.
Derfor er det så mange som nå biter negler over at Pirelli Benestad mister legeautorisasjonen.
Benestad har i 37 år gjort alt i hens makt for å fylle inn de brutale manglene i helsetilbudet til transpersoner.
Frustrasjonen vi ser over at så mange pasienter nå mister legen sin, er ekkoene av et 37 år gammelt forsinket nødskrik over at staten fortsatt ikke gir transpersoner den helsehjelpen de har rett på.
[ Massiv venteliste for transpersoner: – Både fortvilte og sinte ]