Ole Giævers historiske drama «Ellos eatnu – La elva leve» har nylig blitt vist på Tromsø Internasjonale Filmfestival, før den har sin kinopremiere i resten av landet 3. februar.
Filmen er en kunstnerisk fremstilling basert på vår nære historie – demonstrasjonene mot utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget og kampen for samiske rettigheter på slutten av 1970-tallet.
Hendelsene fra denne tiden står tilbake som et oppgjør mot den norske stats behandling av samene, og dens ettervirkninger har hatt stor betydning. Striden om utbyggingen gikk tapt, men det gav støtet til opprettelsen av Sametinget, blant annet.
[ Anmeldelse «Ellos eatnu – La elva leve»: Viktig og smertefullt fra vår nære historie ]
Mitt håp er at en film som «Ellos eatnu – La elva leve», med våre lysende stjerner på store kinolerret over hele landet – kan vekke en nysgjerrighet og et engasjement for den samiske rettighetskampen, for den er langt fra over.
Hendelsene fra 70- og 80-tallet omtales ofte som én av de største og mest kjente kampene for samene i moderne samisk historie – «Alta-saken», men i virkeligheten var det mange, parallelle hendelser og initiativ.
Blant våre egne var det flere aksjonister, som sultestreikerne, som bidro til at «Alta-saken» fikk stor oppmerksomhet, og motstanden mot kraftverket forble i medienes søkelys i en årrekke.
I dag har vi mange «Alta-saker», men de har ikke fått den samme oppmerksomheten som denne saken fikk i sin tid. I dag pågår kampene i rettssalene, i lokalsamfunnene, i kommentarfeltene.
[ Portrett med Ella Marie Hætta Isaksen: Et liv i kamp ]
Alle kampene omhandler vår eksistensielle rett til egen kultur, levesett og næringsliv. Fosen-saken er et slikt eksempel, der konsesjonen til landets største vindkraftanlegg er kjent ugyldig.
Dommen fra Høyesterett fra 2021 slår fast at kraftutbyggingen i dette området er et brudd på menneskerettighetene og samenes rett til kulturutøvelse. Staten Norge har ikke etterfulgt dommen.
Det er alvorlig for de generasjonene som henter sitt levebrød her, men det er også alvorlig for resten av oss. Norge er en rettsstat, og når selv ikke avgjørelsene fra vår høyeste rettsinstans betyr noe, hva sier det om landet vårt? Neste gang kan det være deg og din familie som må ofre alt.
Jeg tror også at det samiske samfunnet har godt av å friske opp hukommelsen. Motstandskampen som våre modige representanter valgte å stå i over lang tid, har med tiden, for mange, blitt en slags selvfølgelighet. Innad i våre familier og slekter og andre relasjoner ligger disse historiene som et slør.
Vi behøver også å reflektere over det store offeret som vårt folk har gjort. Mange av de aktørene i denne kampen har måttet tåle et stort stigma, med beskyldninger om terrorisme og forræderi, og flere har blitt straffet i form av bøter og dommer.
Det er på tide med et oppgjør og en forsonende prosess også blant oss. De som deltok har lenge ventet på en anerkjennelse fra sine egne, og de har ventet på denne historien.
Nye generasjoner kommer til, og det kollektive minnet svekkes. Fortsatt har vi mange livsvitner som kan fortelle fra denne tiden, men mange har også forlatt vår tid.
Sametinget ønsker å realisere et dokumentasjonssenter i Máze, stedet hvor den lokale motstandskampen på mange måter var starten på hele aksjonen. Et slikt senter vil få ansvaret med å holde historien i hevd for ettertiden, slik at vi aldri glemmer motet og offeret bak.
[ Raser på vegne av eldre: – Det virker som om kommunene ikke har lært noen ting ]
Vi håper at norske myndigheter også ser viktigheten av et slikt senter. Det kan også initiere mer forskning på hva disse hendelsene har betydd. Det er påfallende stumt om disse temaene. Det er både forsket på, og laget flere titalls filmer om Norges motstandskamp og etterkrigsårene.
Det har fått sin egen sjanger: okkupasjonsfilm, en av de mest tallrike sjangerne i norsk filmhistorie. «Ellos eatnu» er den første som tar utgangspunkt i den samiske motstandskampen.
Det gjør denne filmen betydningsfull og det er ikke så rart at det samiske samfunnet også har forventninger til denne filmen. Kanskje kan denne filmen bidra til en økt forståelse om samiske forhold.
Den samiske kulturen har en sterk fortellertradisjon og vi har mange dyktige samiske fortellere. Mitt håp er at produksjonsselskap våger å satse på de samiske historiene.
Interessen for Giævers film kan tyde på at både det norske og internasjonale publikummet vil ha mer.
[ – Måten vi lever og tjener penger på, sørger for at andre mennesker må dø, flykte eller lide ]
