Den siste tidens oppmerksomhet om feilinformerte slutninger i Barneheiasaken og Birgitte Tengs-saken har reist nyttige diskusjoner om den rollen DNA-bevis har og har hatt. Sakene har på hver sin måte tydeliggjort hva som står på spill når medisinske og rettslige aktører presenterer og tolker slike bevis.
Saken mot Viggo Kristiansen i Barneheiasaken ble gjenopptatt etter mange forsøk. Påstanden om at DNA-bevis tilsa at det var to gjerningspersoner var viktig for dommen i 2002, men blant annet ny tolkning av DNA-bevisene førte til frifinnelse på tampen av 2022. I lys av nye tester finner man ikke belegg for at DNA-funnene tilsier at det må ha vært to gjerningspersoner.
Forskjellen mellom tolkningen den gang og tolkningen i dag handler altså om hvem som utførte handlingene. Drapet av Birgitte Tengs har vært uoppklart siden 1995. I fjor ble en mann stilt for retten for saken og i rettssaken sto spørsmålet om hvordan man skal tolke DNA-bevis i sentrum.
[ Kommentar: Å sammenligne DNA i Baneheia- og Tengs-saken er som å sammenligne et hundehus og Slottet ]
I Tengssaken er ikke stridens kjerne om DNA-et kan knyttes til en person, men om det kan knyttes til en handling, det såkalte aktivitetsnivået. Tiltaltes DNA befant seg på Tengs strømpebukse, og stridens kjerne er når og hvordan DNA-et ble avsatt på strømpebuksen.
Hvordan DNA-bevis brukes til å fastslå identitet og hvordan det brukes til å fastslå aktiviteter er to ulike diskusjoner. I straffesaker i dag er det sjelden at diskusjonen kretser rundt spørsmålet om identitet.
Det er fordi DNA-teknologien er blitt såpass «god» at den sjelden tar feil av identitet, selv om det hender den ikke identifiserer noen i det hele tatt. Det at teknologien sjelden tar feil og kan brukes for å stadfeste en identitet med svært lite biologisk materiale (hudceller og kroppsvæske), har bidratt til at mange framstiller DNA-bevis som fellende bevis.
Dagens kapasitet til å avklare identitet selv med lite biologisk materiale innebærer også det motsatte; at mangel på DNA-identifisering lett blir tolket som noe som utelukker skyld. Et illustrerende eksempel er fra rettssaken mot Laila Bertheussen hvor hun nettopp spilte på dette.
Under rettsbehandlingen hadde Bertheussen med seg en veske med en avkrysningsliste som inkluderte et bilde av en avfyrt pistol og flere typer såkalte fellende bevis, blant annet DNA-bevis, og med avkrysning på «nei» på alle bevisene.
Hvis hun hadde gjort det hun var anklaget for, hvorfor fantes det ikke tekniske bevis?
[ Hege Ulstein: Den talende stillheten etter Baneheia ]
En diskusjon som derimot er helt vanlig i straffesaker i dag, er om hvor og når DNA-et til tiltalte ble avsatt på åstedet/offerets kropp/klær. I den pågående rettsbehandlingen i Tengs-saken, hvor en person som allerede den gang var i politiets søkelys står tiltalt for drapet, har forsvarerne forsøkt å så tvil om DNA-beviset ved å vise til at tiltaltes DNA kan ha havnet på strømpebuksen via omveier, blant annet via tredjepersoner i etterforskningsfasen (kontaminering) eller via tredjepersoner/andre gjenstander før drapet (overflatesmitte).
Når det ikke er noen kjente smitteveier, slik det ikke ser ut til å være i Tengssaken, har forsvarerne lansert en tredje mulighet – at DNA-et er transportert via luft. For de som ikke er vant til å høre slike argumenter, og ikke vet at de blir brukt i nesten alle rettssaker med DNA-bevis, kan en få inntrykk av at forsvarerne har klart å avsløre at DNA-beviset i akkurat denne saken er svakt.
Det som er nytt i Tengs-saken, er argumentet om at DNA-et har smittet via tredjepersoner i forbindelse med etterforskningen. Dette må ses i sin historiske kontekst. Drapet skjedde på en tid før stringente rutiner for håndteringen av åsted og biologiske spor var etablert.
Siden den gang har de institusjonelle praksisene både hos politiet og på rettsmedisinsk institutt endret seg radikalt. Det er blant annet disse institusjonaliserte rutinene som har gitt DNA et godt rykte. Derfor har det også blitt nesten umulig å argumentere for såkalt kontaminering i dag.
Det som likevel er overraskende i den pågående DNA-debatten, er at søkelyset er rettet mot individuelle rettsmedisinsk sakkyndige og at deres rolleutøvelse i de opprinnelige rettsrundene blir kritisert, til tross for at de ikke avvek fra datidens (i motsetning til nåtidens) rutiner, kunnskap og praksiser.
[ Kommentar: Det styggeste justismordet i norsk historie ]
Retten skal i Tengs-saken blant annet ta stilling til sannsynligheten for at DNA-beviset knytter tiltalte til drapshandlingen eller har havnet på åstedet på andre måter. I den sammenheng må de vurdere hvorvidt de alternative forklaringene om andre smittekilder kun utgjør en hypotetisk mulighet som skaper såkalt teoretisk tvil, eller om de reelt sett utfordrer DNA-beviset – altså skaper en såkalt rimelig tvil.
I denne saken har forsvarene brukt mye tid på å understreke hva som står på spill. Dette er deres jobb. I tillegg er retten pliktig til å forestille seg hva konsekvensene kan være, hvis de gjør en feilvurdering.
Sett i lys av den nylige frifinnelsen i Barneheia-saken og utviklingen i Tengs-saken kan det hende at retten framover vil være særlig engstelig for å gjøre flere feilvurderinger basert på DNA-bevis.
Begge sakene viser til svakheter i hvordan DNA-bevisene har vært håndtert og tolket. Den optimismen knyttet til DNA som preget samfunnet da drapene på Birgitte Tengs, Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen ble begått, blir kanskje med den nye behandlingen av disse sakene erstattet med en ny skepsis.
[ – Disse minuttene har jeg hatt mareritt om tusenvis av ganger ]
