Riksadvokat Jørn Maurud var ikke til å misforstå. Foran en skog av mikrofoner, kamerastativer og journalister etterlot han ingen tvil: Det foreligger ikke tekniske bevis som knyttet Viggo Kristiansen til overgrepene og drapene i Baneheia. Tvert imot peker teledatabevisene entydig mot at han ikke var på åstedet.
«Det er kun Andersens forklaring som står igjen. Og den kan ikke tillegges vekt», sa Maurud, og ga den karakteristikkene «store svakheter» og «mangler troverdighet». Konklusjonen er identisk med det Kristiansen selv har sagt helt fra aller første dag, og i alle år etter drapene på Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lene Sløgedal Paulsen(10):
«Viggo Kristiansen oppholdt seg ved sin egen bopel da ugjerningene ble begått».
Denne saken handler ikke om at det er tvil om Viggo Kristiansens skyld. Den handler om at det ikke er et fnugg av tvil om at han er uskyldig.
Riksadvokatens konklusjon var ikke overraskende. Men det var usikkert hvor langt han ville gå i å slå fast Kristiansens uskyld, og ikke minst om han ville komme med en beklagelse.
Heldigvis gikk Maurud svært langt. «Jeg har ikke funnet avgjørelsen tvilsom», sa han. Det er et sterkt og viktig signal. Beklagelsen var enda viktigere og enda sterkere:
«Denne saken har fått dypt tragiske konsekvenser for Viggo Kristiansen. Også hans nærmeste har lidd et ufattelig tap. Jeg vil derfor på vegne av påtalemyndigheten på det sterkeste beklage den urett som er blitt begått».
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Dette er ord mange bør merke seg. For påtalemyndigheten er langt fra den eneste som nå bærer ansvaret for å bidra til en fullstendig renvaskelse av Viggo Kristiansen.
Så sent som i september i år klarte Aftenpostens Andreas Slettholm å skrive en kommentar med følgende ingress: «En rekke beviser og omstendigheter kan fortsatt tale for at dommen mot Viggo Kristiansen er riktig». Deretter rotet han seg inn en skriftlig floke som endte med at det muligens var så mye tvil om Kristiansens skyld at han likevel ikke kunne tiltales på nytt.
Men denne saken handler ikke om at det er tvil om Viggo Kristiansens skyld.
Den handler om at det ikke er et fnugg av tvil om at han er uskyldig.
La det være helt, klinkende klart: Saken er flombelyst. Kristiansens uskyld er bevist, utover enhver rimelig tvil.
Dette er viktig. Alle de som har en liten eller stor aksje i den urettmessige prosessen mot Kristiansen, en prosess som har pågått over år, skylder ham noe langt mer enn en unnskyldning. De skylder ham å gjøre sitt ytterste for å understreke nettopp dette: Han var ikke i Baneheia da overgrepene og drapene skjedde. Han er ikke et monster. Han er et offer.
I en annen rettsskandale som også har hatt en dramatisk utvikling denne uka, og som Riksadvokaten også har beklaget, har vi sett hvor galt dette kan gå: Fetteren til Birgitte Tengs er frikjent, men har likevel i årevis måttet leve med en ubehagelig, uuttalt mistanke rettet mot seg. Ingen røyk uten ild, ikke sant?
[ Lars West Johnsen: Cruel Britannia ]
Det kan vi ikke godta at skjer i Baneheia-saken. Mange har et ansvar for å bidra til det:
Politiet i Agder. I særdeleshet daværende etterforskningssjef Arne Pedersen, som fortsatt ikke har hatt mot og integritet nok til å si at han gjorde alvorlige feil. Tvert imot sa han så sent som i 2020 at det ikke var grunnlag for å gjenoppta saken mot Viggo Kristiansen.
Gjenopptakelseskommisjonen. Ikke minst avgåtte leder Siv Hallgren. Hun avviste at det var en sammenheng mellom hennes egen avgang og at hun tilhørte mindretallet som stemte mot en gjenopptakelse av Baneheia-saken.
Bevisene peker tydelig i én retning. Det var bare én gjerningmann i Baneheia. Jan Helge Andersen har allerede tilstått at han var der.
Mediene, med et hederlig unntak for VG, som har gått gjennom saken og beklaget egne feil. Det er skremmende mange eksempler på at medier har bidratt til å skape et monsterbilde, et bilde man fortsatte å male på lenge etter at man burde ha visst bedre.
Rettsmedisinerne, som bidro til at et DNA-bevis som slett ikke var et bevis, ledet retten inn på ville veier i 2001 og 2002. Hvorfor fortalte ikke Bente Mevåg retten at det var funnet DNA fra fire ulike menn da hun vitnet? Et tydelig tegn på at prøvene var forurenset og helt verdiløse.
Og til sist – og dette er tungt å skrive, men det må sies: Rollen de etterlatte foreldrene har valgt å spille de siste årene, der Kristiansens helt legitime kamp for egen rettssikkerhet er blitt mistenkeliggjort, angrepet og forsøkt stanset.
[ Hege Ulstein: Rettssikkerheten i Norge kan og må bli langt sterkere enn den er i dag. ]
Beslutningen om at Viggo Kristiansen skal frifinnes, kommer mange år på overtid. Gjenopptakelsesbegjæringen som nå har fått sin endelige konklusjon, ble levert inn i 2017. Kommisjonen brukte tre og et halvt år på å behandle den. Deretter har politiet etterforsket saken på nytt i over halvannet år.
Men det stopper ikke der. Allerede i 2010, da en gjenopptakelse ble avvist, var det grunnlag for å komme fram til det vi nå vet: Det såkalte DNA-beviset mot Kristiansen er helt verdiløst. Det kan ikke brukes til noe som helst, aller minst til å si at han eller en annen angivelig andreperson var på åstedet.
Bevisene peker tydelig i én retning. Det var bare én gjerningmann i Baneheia.
Jan Helge Andersen har allerede tilstått at han var der. Han har tilstått at han forgrep seg på og drepte den ene jenta. Det er funnet DNA som knytter ham til overgrep på begge jentene.
Nå står drapet på Lena Sløgedal Paulsen uoppklart. Men etterforskningen fortsetter. Det vil være svært overraskende om den ikke ender med nok en gjenopptakelse, denne gangen til ugunst, og at det tas ut tiltale mot Jan Helge Andersen for drapet han ble frikjent for i 2002.
Det krever hardt arbeid, fra mange, å forsøke å reparere de verste skadene etter et så stygt justismord som dette.
