Klimakonferansen COP 27 i Egypt denne høsten endte uten diskusjoner om hvordan vi bør håndtere dagens største miljøproblem: Kapitalismens evige vekstbehov. Den økonomiske veksten, som alle land higer etter, truer vårt økologiske eksistensgrunnlag.
Det finnes mange former for kapitalisme, men et fellestrekk blant alle er profittjakten. Kapitalister som ikke oppnår profitt utkonkurreres av kapitalister som gjør det.
Profitten går ikke primært til luksusforbruk, men til investering i økt produksjon. Økt produksjon gir mer profitt som igjen investeres i enda større produksjon. Og slik fortsetter akkumulasjonsomløpet.
Kapitalisme er et system som må vokse.
Problemet er bare at dette ikke er bærekraftig. Kapitalismens vekstbehov dreper planeten. Økonomisk vekst kan bare oppnås gjennom økt ressursforbruk. Jo mer økonomien vokser, jo flere naturressurser bruker vi.
Optimistene tror vi kan finne måter å frakoble vekst og ressursforbruk på, men så langt har ingen klart å demonstrere at absolutt frakobling er mulig.
Det betyr altså at hvert år må mer mineraler, metaller, tømmer, land, vann, kjøtt, olje, gass og kull utvinnes for å fôre den kapitalistiske maskinen. Dette ressursjaget har katastrofale følger for naturen og klimaet.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/ES6XGMJKVNDW5CRPQM55YISOMY.jpg)
Markedsliberale optimister har et enkelt svar på dette problemet: Grønn vekst. Om vi bare gjør veksten grønn kan den fortsette i evig tid. «Grønn» betyr vanligvis ikke annet enn en overgang fra fossil til fornybar energi. Hovedproblemet med grønn vekst er at dette perspektivet ignorerer omfanget av den økologiske krisen. Klimaendring er ikke det eneste økologiske problemet vi står overfor.
[ Nye EU-lover som vil omfatte Norge: Flere må betale mye mer for CO2-utslipp ]
De seneste oppdagelsene innen fusjonskraft kan kanskje gjøre slutt på vår avhengighet av fossilt brensel. Det vil bremse klimaendringene. Men om jakten på økonomisk vekst suppleres med ubegrenset energitilgang, vil trykket på naturressursene bli kraftigere enn noensinne.
Når naturressurser utvinnes raskere enn de kan reproduseres, vil dette lede til tap av biologisk mangfold, avskoging, forurensning, jordtretthet og mange andre økologiske katastrofer som de grønne veksttilhengerne ofte tier om.
Det er ikke bare klimaendring som truer vår framtid.
Nettstedet Earth Overshoot Day kalkulerer mengden naturressurser planeten kan reprodusere på ett år samt menneskehetens årlige ressursforbruk. I år brukte vi opp «kvota» allerede 28. juli. Alle naturressurser vi har brukt etter det, har vi stjålet fra framtidens generasjoner.
Så hva må gjøres? Først og fremst må vi våge å utpeke kapitalismen som hovedproblemet. Det er et system som ikke bare utbytter arbeidere, men også naturen og dermed setter menneskehetens eksistensgrunnlag i fare.
Målet må være å skape et samfunn uten slike utbyttingsformer. Det er nettopp et slikt post-kapitalistisk samfunn nedvekstbevegelsen ser for seg. Nedvekst betyr en planmessig nedskalering av ressursforbruket i rike land og en rettferdig fordeling av verdiene som skapes.
En nedvekstøkonomi prioriterer folks materielle behov, ikke kapitaleiernes profittbehov. Det vil medføre en kraftig reduksjon av industrier som er minimalt nyttige og maksimalt skadelige. Reklame- og moteindustriene er gode eksempler på slike.
[ Siv har levd i fattigdom i årevis, så slo lynet ned i huset hennes ]
Men det er også nødvendig å redusere industrier som på visse sett er nyttige, men også veldig skadelige. Olje-, våpen-, bil- og kjøttindustriene havner i denne kategorien.
Her må staten benytte seg både av nasjonalisering og beinhard regulering med ett mål for øye: Reduksjon av ressursforbruk. Men staten bør også tilby jobbgaranti for å hindre arbeidsløshet som følge av nedskjæringer i naturskadelige industrier.
Samtidig må staten øke sine investeringer i tiltak som muliggjør en bærekraftig livsstil for alminnelige folk. Dette betyr mer penger til kollektivtransport, fornybar energi, miljøvennlig boligbygging, sykkelfelt, lokalproduksjon, produktutleie, reparasjon, resirkulering, naturbevaring, og så videre.
Alle naturressurser vi har brukt etter 28. juli, har vi stjålet fra framtidens generasjoner.
Nedvekst handler ikke bare om å redusere ressursforbruket, det er også et springbrett til et mer egalitært samfunn. Disse tingene henger faktisk sammen. Ifølge Oxfam står den rikeste én-prosenten av verdens befolkning for dobbelt så store CO₂-utslipp som de fattigste femti prosentene.
Slike ufattelige tall demonstrerer tydelig at økonomisk ulikhet er tett knyttet til de økologiske problemene. Skal vi løse disse problemene, trenger vi en radikal økonomisk utjevning.
Vi kan ikke ha en verden der noen er så rike at deres beslutninger kan overstyre demokratiet og rasere planeten. Det bør derfor innføres både formuesgulv som sikrer en verdig levestandard for alle og formuestak som hindrer ubegrenset kapitalakkumulasjon og dermed også begrenser muligheten til økonomisk vekst.
[ Fattigdommen i Norge: – Stortinget har ikke respekt ]
Hvor høyt det skal være under taket må bli en demokratisk avgjørelse, men vi må alle bo i samme hus, ikke noen på månen og andre i kloakken.
Det viktigste er at nedvekstpolitikken hele tiden ledsages av utjevningstiltak slik at byrden ikke faller på vanlige folk, men på de rikeste – som også har det klart største ansvaret for de økologiske krisene.
En så radikal omstrukturering av samfunnet høres kanskje urealistisk ut i dag. Men jo verre de økologiske krisene blir, jo klarere vil det framstå at det som faktisk er urealistisk er ubegrenset kapitalistisk vekst på en planet med begrensede ressurser.