Siv Gabrielsen åpner døra, full av uro. Tobarnsmoren har gruet seg hele dagen til å få besøk av en journalist.
Det er ikke det at hun skammer seg over å være fattig, men hun synes det er ubehagelig å snakke om eget liv. Et liv som på alle måter har vært hardt.
Det er bitende kaldt her på flatbygda i Innlandet. Gabrielsen trekker inn i varmen. Hun frykter at kulda skal vare, for snart går hun tom for ved.
Hun har også nok av andre bekymringer. I dag tok vifta på badet kvelden. TV-en har hun lånt, og fryseren fungerer ikke.
Men mest av alt gruer hun seg til julaften, at ungene skal bli skuffet og lei seg for at det ligger så lite under treet.
Hun forteller at hun har pleid å pakke inn noen billige sokker, bare for at ungene skal få litt flere gaver å åpne.
Lynnedslaget
Det har ikke vært et godt år for Gabrielsen. I hvert fall ikke økonomisk. Hun er uføretrygdet på minstesats. Det vil si at hun får utbetalt drøyt 16.000 kroner i måneden. I tillegg får hun litt i bo- og strømstøtte og barnebidrag.
Når hun har betalt alle de faste utgiftene, sitter hun igjen med mellom 2.000 og 3.000 kroner som hun og sønnen skal leve av resten av måneden.
Den eldste datteren har flyttet ut. Sønnen er 17 år og vokser «ti centimeter om dagen».
Det går, men det går ikke, som hun sier. Og det går i hvert fall ikke når uforutsette ting skjer, som at lynet slår ned i huset. Det var det som skjedde i sommer.
Lynet slo ut det elektriske anlegget, og ødela det meste som var påkoblet strøm. Hun hadde innboforsikring, men oppgjøret ble skralt.
Forsikringsselskaper krever som kjent kvitteringer, men alt hun har i huset er ting hun har arvet, fått eller kjøpt brukt.
Det endte med at hun satt igjen med drøyt 2.000 kroner etter at egenandelen var betalt, som ikke var i nærheten av nok til å dekke alt som var ødelagt.
For Gabrielsen som hver eneste måned må vende på hver krone for å ha mat nok på bordet, var det et voldsomt slag.
Det verste var at hun ikke hadde råd til å erstatte det sønnen mistet, som Playstation og PC-skjerm.
På toppen av det hele har alle andre utgifter også økt i år. Strøm, mat og bensin, alt er blitt dyrere.
Hun leier et lite hus langt fra butikker og er avhengig av bil, som hun egentlig ikke har råd til. Men hun har greid å skaffe seg en likevel.
Bilen hun har, fikk hun da hun malte et hus. Det er sånn hun har klart seg.
[ Fattigdommen i Norge: – Det skumle er at det er en villet politikk ]
Hjertet i Solør
De siste årene har Dagsavisen skrevet en rekke saker om personer som er i samme situasjon som Gabrielsen, som lever på en av velferdsstatens minsteytelser og som ikke får endene til å møtes.
I år har situasjonen forverret seg kraftig for dem som sitter nederst ved bordet, og matkøene har vokst over hele landet.
Det har ført til en stor fattigdomsdebatt, og mange krever nå at regjeringen tar kraftfulle grep.
For Gabrielsen har den økonomiske situasjonen gradvis endret seg til det verre de siste årene.
– Jeg har ikke kjøpt noe nytt til meg selv på over ti år og dropper ofte mat. Medisiner og helsehjelp har jeg ikke råd til. Jeg kan heller ikke gå til tannlegen.
Men det sitter langt inne for henne å be om hjelp.
– Jeg har alltid tenkt at andre har det verre. Jeg har tross alt tak over hodet og snille unger.
Men i år måtte hun svelge stoltheten og sende en SMS: «Er det mulig å få litt hjelp i år?»
Mottakeren av meldingen var Linn Lie Myhre, som nå sitter i sofaen i stua til Gabrielsen. Hun er leder av den frivillige organisasjonen Med hjerte for Solør.
Det hele startet for seks år siden.
Sommeren 2016 var Myhre gravid. Hun skulle føde i oktober og tenkte det var lurt å bli ferdig med julegavene tidlig, og i løpet av sommeren var alle gaver kjøpt inn og plassert i kjelleren.
Hun fødte sitt barn. Så kom ammetåka, og da jula nærmet seg, startet hun å handle inn julegaver en gang til.
– Jeg hadde helt glemt gavene i kjelleren, sier Myhre og smiler.
Dermed hadde hun dobbelt opp med presanger. Hun bestemte seg for å legge ut en melding på Facebook og spørre om det var noen i bygda som ikke hadde råd til å kjøpe julegaver og som ville ha dem.
– Jeg fikk sjukt mange meldinger. Det var også noen som spurte om jeg kunne hjelpe dem med mat.
Hun visste at det var mange som hadde dårlig råd, men at det sto så dårlig til, kom som et sjokk.
Etter at hun hadde gitt bort alle gavene, spurte hun om det var andre i bygda som ville hjelpe alle som hadde tatt kontakt. Folk stilte opp, og Myhre ble organisatoren for hjelpearbeidet.
Etter at jula var over tok hun kontakt med Jeanette Kristiansen, som hun kjente godt fra før. Hun visste at Kristiansen hadde slitt økonomisk og selv hadde måttet be om hjelp tidligere.
– Jeg sa til henne at jeg tror vi må begynne med noe her. Det er så mange som trenger hjelp.
– Hva fikk du i julegave?
Kristiansen sitter også i sofaen i stua. Når Gabrielsen forteller hvor vanskelig det er å være fattig med barn, må Kristiansen stadig tørke tårer. Hun kjenner den smerten så altfor godt.
For en god del år siden måtte hun leve av arbeidsavklaringspenger (AAP) etter at hun ble syk.
– Det er så lite du får. Jeg skulle likt å se den politikeren som fikk det til å gå rundt med den inntekten, sier Kristiansen.
I denne perioden hadde hun knapt råd til å kjøpe inn gaver når barna ble invitert i bursdager. Hun husker fortvilelsen hver gang noe ble ødelagt – og alle spørsmålene barna fikk på skolen: Hva fikk du i julegave? Hvor var du på ferie?
I dag jobber hun deltid og står ikke lenger i en økonomisk krise, men hun glemmer aldri disse årene.
– Da jeg kom meg på beina igjen, ville jeg gi noe tilbake, sier Kristiansen.
Gabrielsen har også brukt mye tid på å hjelpe andre. I mange år sto hun ved Frelsesarmeens julegryte og samlet inn penger. Hun har også vært med på å kjøre ut mat til folk på julaften.
– Den følelsen jeg har sett hos dem jeg har hjulpet, kjenner jeg veldig på nå, sier Gabrielsen.
Selv om hun har mer enn nok med å klare seg selv, har hun ikke sluttet å hjelpe andre.
– Jeg tror aldri jeg slutter med det. Her om dagen møtte jeg på en narkoman på butikken som ikke hadde råd til pålegg. Da ga jeg han en hundrelapp. Jeg tenkte at han trengte den mer enn meg.
– Et hardt liv
Gabrielsen har selv vært rusavhengig og har en dramatisk livshistorie.
– Jeg ble ikke født under en lykkestjerne. Ungene er vel det eneste jeg har fått til i livet, alt annet har gått til helvete.
Hun hadde en tøff barndom og vokste opp på institusjon. Da hun ble eldre, begynte hun å ruse seg. Men nå har hun vært rusfri i 17 år.
– Jeg har hatt et hardt liv og har alltid levd på lite.
Men med barn har det vært en evig kamp for å få det til å gå rundt med trygda hun skal leve av.
Da sønnen var mindre ble hun med i styret i fotballklubben med ett mål: Å sørge for at det ikke skulle koste mye å være med der – og det klarte hun.
Hun begynte også å jobbe i søndagsskolen for at barna skulle ha en fast aktivitet. Først gjorde hun det for å slippe kontingenten, men hun fortsatte også etter at barna var for store til å gå der.
– Jeg ble så godt mottatt der. Det var ingen som dømte meg. Jeg kunne bare være Siv.
Siden hun ikke har hatt råd til å kjøpe fine ting til barna, har hun forsøkt å kompensere med å bruke mye tid sammen med dem og åpne hjemmet for vennene deres.
– Her får alle komme og gå som de vil, og det er utrolig hva du kan få ut av en pølsepakke og en melpose.
Til barna har hun alltid sagt at de skal gå med hodet hevet.
– Du er ikke mindre verdt om du har lite. Ingen skal dømme deg for det.
[ Ventet tre år på svar fra Nav: – Dette er fullstendig galskap ]
Den store drømmen
Noe av det tyngste har vært alle turene til Nav når hun har manglet noe, som klær til barna før 17. mai. Ofte har det endt med avslag.
– Nav er et umenneskelig sted å henvende seg når du har det vanskelig fra før.
Men hun har ikke bare dårlige opplevelser med Nav. Da sønnen måtte ha tannregulering, var hun helt fortvilet, og fikk til slutt hjelp.
Hun ble så glad at hun gikk rett ut og kjøpte blomster til de ansatte.
– De fortjener ros når de hjelper deg.
Gabrielsen mener det er politikerne som må ta grep.
– Politikerne må være mer medmenneskelige. De må øke strøm- og bostøtten i den situasjonen vi er i nå.
Hun mener også at regjeringen må øke statens minsteytelser til et nivå som gjør at folk kan leve, ikke bare overleve.
På spørsmål om hvor mye hun mener ytelsene bør økes, svarer hun:
– Folk burde i hvert fall ikke fått mindre utbetalt enn 20.000 kroner i måneden.
Gabrielsen har aldri hatt råd til å ta med barna på ferie til utlandet eller steder langt borte. Neste år drømmer hun om å besøke datteren, som har bosatt seg i Spania.
– Det er en stor drøm, men jeg vet ikke om jeg får realisert den. Som regel pleier ikke sånne ting å gå.
Hun ser for seg at også 2023 blir et vanskelig økonomisk år, men hun er ikke en person som graver seg ned i sine sorger.
– Jeg kan ikke gå inn i et nytt år uten et håp om at livet skal bli bedre. Jeg kan ikke tenke at det skal gå til helvete.
I år vet hun i hvert fall at jula blir litt lettere. For Myhre og Kristiansen har med seg gaver og en matsjekk på 1.000 kroner.
– Det betyr utrolig mye. Nå har jeg fått gaver til barna som jeg aldri kunne kjøpt selv. Jeg setter enormt pris på den jobben de gjør, sier Gabrielsen.
[ Trygdeskandalen: Klare for det store oppgjøret med staten ]
– En skummel utvikling
Vi kjører tilbake til Flisa, der Med hjertet for Solør har sitt hovedkontor. I år kommer organisasjonen til å dele ut over 100 matsjekker på 1.000 kroner og et berg med gaver.
Det er flest aleneforsørgere og personer som mottar sosialhjelp eller en trygdeytelse, som tar kontakt.
– Det blir flere og flere som trenger hjelp. I år er det også mange familier som har tatt kontakt, der minst en av de foresatte er i jobb. Det har ikke skjedd før. Jeg synes det er en skummel utvikling, sier Myhre.
Til daglig jobber hun som maskinoperatør på en fabrikk. Hun er også LO-leder i Solør, har en «busslast med verv» og to barn som skal følges opp.
Hun har mange ganger tenkt at hun må gi seg med hjelpearbeidet, at det koster for mye. I ukene før jul er det en heltidsjobb og vel så det, og hun har måttet ta ut ferie i desember for å klare det.
Men hvert år stiller privatpersoner og næringslivet i bygda opp, pengene renner inn, folk kjøper gaver og vil bidra til at alle skal få en best mulig jul.
I år ble hun ekstra rørt over gaven fra 16- og 17-åringene i ungdomsrådet i kommunen, som ga organisasjonen nesten 20.000 kroner.
– Da kom tårene. Selv om det ikke er den største gaven vi har fått, er det den som har varmet mest.
Myhre har også engasjert seg i politikken og står på Arbeiderpartiets liste foran neste års kommunevalg. Om hun blir valgt inn, kommer hun til å kjempe for at de som har minst skal få et bedre liv.
– Jeg synes regjeringen har fått til mye, men det er ikke nok. Det må mer til, sier Myhre og legger til:
– Vi må innse at alle ikke kan stå i jobb. De som ikke greier det, skal ikke skjemmes over det. Det skal ikke gjøre så vondt som for Siv.
[ – Jeg har blitt et ansikt for fattigdommen i Norge ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
