Verden står foran to alvorlige globale miljøkriser: De menneskeskapte klimaendringene og tapet av biomangfold. At de to krisene er like store, avspeiles imidlertid på ingen måte når det avholdes globale toppmøter om temaene.
Det var enorm politisk oppmerksomhet rundt toppmøtet for Klimakonvensjonen COP27 som gikk av stabelen i Sharm el-Sheikh i november, med en rekke presidenter og statsministere til stede. Slik er det ikke når toppmøtet for Biodiversitetskonvensjonen COP15 i disse dager arrangeres i Montreal.
Her kan man i høyden håpe på at en del miljøministre, med lav status i sine regjeringshierarkier, dukker opp. Kina, landet som har formannskapet for COP15 og skulle ha hatt vertskapet hvis det ikke hadde vært for covid-19, har ikke gjort noe for å endre denne situasjonen – tvert imot. Kina har helt unnlatt å invitere statsledere til COP15.
Dette til tross for at mye står på spill i Montreal.
[ Aftenpostens journalistikk om Tajik kan fint kalles en presseskandale ]
Vi er i gang med den sjette masseutryddelsen. Tilbakegangen i biodiversitet har ikke vært større siden dinosaurene døde ut. Ut over at vi mister våre medskapninger, betyr dette tapet av biomangfold også at økosystemene blir ustabile og står i fare for å kollapse.
En slik kollaps vil ha alvorlige konsekvenser for oss mennesker, som er avhengige av økosystemenes tjenester i form av ren luft, vann, mat og andre livsnødvendigheter. Det anslås at halvparten av det globale brutto nasjonalprodukt er avhengig av naturens ytelser.
Som med klimaendringene er det de fattigste og mest sårbare menneskene som bærer den største byrden av tapet av biodiversitet. Klima- og biodiversitetskrisen er ikke to adskilte størrelser. De henger uløselig sammen, noe som understreker at biodiversitet fortjener like stor politisk oppmerksomhet som klima.
Klimaendringene er en vesentlig grunn til at biodiversiteten går tilbake. Samtidig er store økosystemer for biomangfold, som hav og skog, også viktige for klimaet ved at de tar opp store mengder CO2. Å bevare intakte økosystemer med rik biodiversitet er et bolverk mot naturkatastrofene som klimaendringene fører med seg i form av stormer, flom og tørke.
Derfor må vi utvikle naturbaserte løsninger for å håndtere klima- og biomangfoldskrisene i sammenheng. Naturbaserte løsninger er tiltak som med utgangspunkt i naturen tar tak i store utfordringer som klimaendringer, forurensning og sikring av vannressurser, samtidig som det gagner det biologiske mangfoldet.
[ Naturtoppmøtet i Montreal: FNs mål er «harmoni med naturen» ]
21 av de 22 foreslåtte globale målene, og mange andre utkast til beslutninger, er plassert i firkantede parenteser, noe som markerer at landene ikke er enige.
På COP15 skal verdens land vedta en global rammeavtale med konkrete mål fram mot 2030 for å stanse og vende tapet av biodiversitet. Avtalen skal erstatte de globale biodiversitetsmålene for 2020, som ikke er i nærheten av å bli oppfylt.
En grunnleggende forutsetning for planen og dens mål, er at den forplikter regjeringer på tvers av økonomiske sektorer – herunder industri, landbruk, skogbruk og fiskeri – og ikke bare miljødepartementer.
Mange håper på et «Paris-moment»; et banebrytende gjennombrudd for biodiversitet på linje med Paris-avtalen fra 2015 om klima. Andre frykter derimot et «København-moment» med henvisning til klimatoppmøtet i København i 2009, som endte med et stort forhandlingssammenbrudd.
Landene har tross lange og møysommelige forhandlingsprosesser i forkant av toppmøtet ikke kommet langt nok til at man kan forvente politisk momentum. 21 av de 22 foreslåtte globale målene, og mange andre utkast til beslutninger, er plassert i firkantede parenteser, noe som markerer at landene ikke er enige.
Som i klimaforhandlingene er spørsmålet om hvor store ressurser som skal overføres fra i-land til u-land også her et sentralt uenighetspunkt.
[ – Veldig mange har ikke hørt om denne historien fra krigen (+) ]
Et annet viktig tema der partene står langt fra hverandre er om man skal utvikle en global mekanisme for å evaluere landenes innsats i forhold til de globale målene, slik man har fått i Paris-avtalen. Man er heller ikke enige om mål for naturbaserte løsninger som gagner biodiversitet og klima samtidig.
Det vi trenger nå, er at COP15 bryter tradisjonen med at det politiske nivået er svakt representert i de globale biodiversitetsforhandlingene.
Uten ministre til å overta forhandlingene og til slutt skjære igjennom og ta politisk ansvar, som de gjør i klimaforhandlingene, kommer det ikke ambisiøse, globale mål for biodiversitet.
